Venner som speil

Nå som jeg bor alene har jeg tid til på fundere på slikt som forsvinner i hverdagen.  Om man starter med noe så ambisiøst som at det hele er summen av detaljene, og man har tid til å tenke over det, da fremstår detaljene viktige.  For eksempel kan man spørre slik: Femten år skiller de to bildene av en fyr i en grå vinterfrakk.  Frakken er den samme, skjerfet er det samme, men er det samme mann?  Hva har han som spiser reker på kaien i Ålesund i 1998 med dagens gråhårede, middelaldrende mann på Utstikker B i Oslo å gjøre?

Teknisk sett er saken enkel; det er ikke mange to meter lange menn som går rundt i en skreddersydd, grå frakk.  Men når jeg ser på rekespiseren, hvordan skal jeg vite hvem jeg ser på?  Rekespiseren føler han er forsker, han tror at lykken er å finne i å arbeide som professor, å være en intellektuell, røyke store sigarer og spise kake på Kaffebønna.  Fremtiden er lys og det er lite tvil å spore.  Han på Utsikker B, derimot, har andre preferanser på alle viktige felter i tilværelsen.  Er det da samme person?

Rekespiseren har tro på argumentets kraft, på det akademiske kollegium, at forskningens verdi verdsettes både av samfunet og av universitetets ledelse.  Det er ingen overdrivelser å si at han på Utstikker B i det store og hele ikke deler et slikt verdisyn.

Nede på Utstikker B er mannen forbløffet over hva han synes å være verdt i andres øyne.  Rekespiseren tok nok sine talenter for gitt.  Hva vet jeg?–rekespiseren er borte og kan ikke svare for seg.  Å si han er død er nok for sterkt, men borte, det er han.  Det er neppe noen som sørger.

Er sjelens jordiske hylster så viktig at vi sier mannen på Utstikker B er den samme som rekespiseren, selv om sjelen er en annen?  Nei, det kan ingen mene!

Det blå timen, den som i Tromsø utgjør hele dagen på denne tiden av året, den foldet seg ut i full blomst mens jeg ser på at det tenkes på mat.  Et glass hvit glir ned.  Det blir fine tanker av slikt.  Og god mat!  Takk til Vibeke som tok seg tid til å sitte ned og lot meg få ta bilde av henne.  Finnes det noe vakrere enn en vakker kvinne?  Jeg blir på godt humør av å se på vakre kvinner.

Mens Vibeke på mine vegne tenker på mat så tenker jeg på at jeg bor alene.  For første gang i mitt voksne liv.  I fjor bodde jeg også alene, men jeg rakk å kjøre 11.000 km med motorsykkel på seks uker.  Slikt blir det ikke så mye tenking av.  Nå er det anderledes.  En middelaldrende mann som aldri har bodd alene, han har ganske mye å fundere over; cogito ergo sum for å sitere en som tenkte mye (!) mer enn meg.

Én ting jeg har hatt tid til å fundere over, det er hvem han var, rekespiseren i Ålesund.  Jeg undrer meg over at jeg ikke har spurt efter ham tidligere.  Det har hverken vært tid eller rom. Jeg trenger litt ro.  Selv om jeg i hverdagen der hjemme i teorien har all tiden jeg ønsker, så er jeg nok litt treg av meg.  Det er noe av det viktigste jeg har lært her på ‘Løkka; jeg må ha mer tid enn jeg trodde for å falle til ro.  Jeg har lært noe viktig om meg selv de ukene jeg har vært her; mer om det en annen gang.

Der nede på Utstikker B funderer en mann i grå vinterfrakk på hvem han er.  Et resultat av å ha tid og krefter til å dvele ved detaljene.  Det som trenges er en metode, og her er et forslag: Finnes det noen annen måte å finne ut hvem man er enn å se seg i speilet?  Jeg ser en middelaldrende mann i grå vinterfrakk.  Til forveksling lik rekespiseren.  Her kommer Vibeke inn: I tillegg til å være vakker er hun et speil.  Hun er en venn, og venner av verdi er ikke folk som låner deg en hammer når du trenger det.  Venner av verdi er kvinner og menn som i tillegg til å låne deg en hammer lar deg bruke dem som speil.  Et speil hvor du kan se deg selv.

Jo nærmere man kommer en annen, jo bedre ser man hvem det er.  Men jo klarere seg man også seg selv.  Verdien av venner ligger i å kunne snakke med dem.  Fortell en venn om Livet, om lengsel og frykt, og se i speilet hvordan problemene dine ser ut.  Hvorfor er det godt å snakke om ting med venner?  Fordi det du kan se, det er lettere å håndtere.

Du kan stå nære eller langt fra et speil, og speilet kan være godt eller dårlig.  Jeg har venner som efter mange år står veldig nære men som jeg ikke føler gir meg noe godt speil å se i.  Så har jeg de som jeg er overbevist om er gode speil men som står for langt unna; jeg ser de speiler men ser ikke detaljene.

Alle vennene mine er forskjellige.  Noen er nye venner mens andre er gamle venner.  Noen speil kjenner jeg veldig godt, andre speil må jeg studere nøye før jeg forstår at den forvrengte figuren jeg ser må være meg selv.  Noen speil står jeg helt inntil, andre må jeg nøye meg å studere på avstand.  Lykkelig er den som har flere speil man kan forstå seg selv i.
Hva gjør de som ikke har venner å speile seg i?  Hvordan blir de kjent med seg selv?

Begge de to mennene i den grå frakken bruker den samme Hustruen som sitt største speil.  De står begge helt inntil speilet og studerer det de ser der.

Som mannen har endret seg så har også Hustruen gjort det.  Livet leves og ingenting består.  Tenk om rekespiseren og fyren på Utstikker B faktisk var samme person.  Speilet som Hustruen er vil vise noe annet nå 15 år senere.  Så selv om rekespiseren likte det han så i speilet dengang er det ikke sikkert at han ville ha likt det han hadde sett i dag.

Vennene endrer seg også.  Det er fantastisk å speile seg i flere speil samtidig og forundres over at det man ser er forskjellig i alle sammen.  I tillegg så endrer speilene seg sakte fordi de også lever, og man ser stadig nye fasetter av seg selv.  På samme måte er det en egen tilfredsstillelse å høre på venner som forteller om livet sitt og vite at man selv speiler.  Det Gode Liv er å speile seg mens man selv er speil.

Trenger ektefolk venner; de har jo hverandre?  Ja, det tror jeg.  Om ekteskapet går dårlig er det en nødvendighet.  Om ekteskapet går bra da trenger man en venn helt enkelt fordi man føler seg mer robust med en venn ombord.  Ekteskapet utgjør en svært stor del av livet (mitt) og store ting må man kunne snakke om.  Når alt føles vel og bra, da er det viktig å se seg selv i speilet og få bekreftet at man ikke lever i en illusjon.  Kan det tenkes noe verre enn å være stygg på håret når du ikke har et speil og du er den eneste som ikke ser det?  Kan det tenkes at historiene vi hører om kvinner som efterlater sjokkerte menn skyldes at mennene ikke hadde noe speil å se i?  De hadde sølt saus på skjorten men kunne ikke se det.

En parentes: Er det tilfelle at menn har færre speil enn kvinner?  Er det virkelig slik at selv om menn kanskje har nok venner og bekjentskaper har han i sin alminnelighet færre (eller ingen) som står så nære at de også kan fungere som speil?

Hustru-speilet mitt kan jeg stille meg helt inntil.  Det er ikke mye som unngår min oppmerksomhet når jeg står så nære som jeg kan gjøre med henne.  Men det er ikke rimelig å tro at jeg kan holde opp mitt forholdet til Hustruen i Hustruens speil å forvente å se noe nyttig.  Om jeg går rundt med saus i skjegget har hun nok fortalt meg det mange ganger.  Derfor må jeg speile meg andre steder for å se det.  Eller med andre ord: Vi som er gift er mer avhengig av speil enn andre rett og slett fordi vi har mer å miste.

Jeg har kjent Pål siden august 1985.  En mannsalder og vel så det.  Vibeke serverer og vi spiser.  Pål funderer også på ting og jeg kjenner hvordan han bruker meg som speil.  Han ser på seg selv i speilet og jeg tror han funderer på hvorfor det han ser er noe annet enn han hadde forventet.
Lykke til Pål–vær modig og gjør det rette!

Fordi vi har så lang historie sammen har vi mer enn én gang drukket alt for mye øl og Gammel Dansk sammen.  Jeg får gode minner men Pål advarer.  Med god grunn.  Gammel Dansk smaker rottegift.  Pål demonstrerer med en hengetiss hvor lite entusiasme man føler når man oppdager at et minne fra “gode gamle dager” bør forbli et minne.

Er det slik det er å bli gammel?