Min Parker

Min Parker

Min gamle venn

For 15 måneder siden, forrige gang jeg jobbet på Difi, da hadde jeg enda min fantastiske Parker.  Den er fantastisk fordi den ikke har en frastøtende knapp på toppen–en slik knapp som stikker vulgært opp av brystlommen–men isteden går sammen på midten når man trykker på den.  Jeg hadde hatt den i årevis.  Da jeg efter siste arbeidsdag pakket sakene mine i sykkelen for å kjøre hjem, da forsto jeg at jeg hadde glemt igjen pennen på kontoret.  Vel hjemme skrev jeg til Carl Jacob, men han kunne ikke finne den.

Ingen kan jo leve uten en god penn, så efter noen måneder i sorg kjøpte jeg en ny.  Eftersom denne modellen har gått ut av produksjon ble det en Waterman isteden.  Jeg kjøpte den i Alba da jeg fikk en eftermiddag fri under mat-turen dit.  Jeg glemte aldri min Parker.

Torsdag, efter et møte om sikkerhetsarkitektur, lå det en penn igjen på bordet.  Jeg trodde ikke mine egne øyne, men der lå min Parker.  Jeg skrev noen ord og nøt synet av det lyseblå gel-blekket jeg foretrekker.
Mandag viste det seg at Mehran hadde funnet pennen, og eftersom han ikke visste hvem som eide den og ingen hadde spurt efter den, hadde han beholdt den.  Og så skulle altså han glemme den igjen på bordet i et møte hvor jeg ble sittende igjen.  Naturligvis var han storsinnet, trodde meg på mitt ord, og lot meg få pennen tilbake.
Som Farmor ville ha sagt: Herrens veier er uransakelige.

Med ny gel-patron og efter en mekanisk overhaling er den god som ny.  Jeg benytter inspirasjonen til å skrive brev til en venn!  I glasset: Bayer.

Kommentar-fritt nettsted