Inspirasjon

Jeg leser alt for lite.  I forrige utgave av TLS finner jeg følgende:

Literature is about life—so literary critics have to know about everything—or at least pretend to.  This is why writing criticism can seem to be difficult.  Is anything irrelevant to the study of Shakespeare?  Elizabethan printing practices, handwriting and medicine are all pertinent; so are humanism, King James, and attitudes to wards women.  This still leaves heraldry, the rise of middle class, and Shakespeare in China,  Then there is the fine-grained appreciation of literary detail, what “close reading” takes care of: This snatch of dialogue, that witty enjambment.  And criticism, as well as being learned and sensitive, is required ot be significant, too: about things that matter, to us, now.  Is it surprising that literary critics’ libraries (a bit of this, a bit of that) typically betray a certain intellectual disarray?  (Jack of all trades, master of none.)  But it is literature’s fault.  If it didn’t with just about everything there wouldn’t be a problem.

Eller, dersom vi skal tro TLS, så har jeg to måter å lære om Livet: Leve det eller lese mer.  For tiden er jeg innestengt i en jobb.  Da gjenstår vel bare lesingen vil jeg tro.

De interessante tingene, de som gjør oss til mennesker, de er naturligvis de samme for alle.  Fødsel og død—vår egen og andres—kjærlighet og sex, selvbekreftelse og alt det der.  Kan man vite noe om kjærlighet uten å ha opplev den?  Har jeg vanskelig for å tro.  Kan man onanere seg frem til innsikt i hvordan det er å elske med den man, vel, elsker?  Neppe.  I det minste vet jeg at jeg aldri ville kunne fundere meg frem til hvordan jeg har det med min elskede; om det skyldes dårlig fantasi eller at hun er så fantastisk er ikke lett for meg å si.  Kan man forstå hvordan det er å kjøre motorsykkel i Toscana ved å pendle i bil på E18 inn til Oslo?

Snudd på hodet: Eftersom Gud ikke finnes har vi et moralsk ansvar til å få mest mulig utav livet—men hvordan gjør vi nå det?  Det må være ved å bruke viljekraften vi har utviklet (ikke tildelt) til å bruke de fattige talentene vi måte ha best mulig.  Alt balansert opp mot forpliktelsene ovenfor andre, Et Cetera, Et Cetera.

Jeg som drømmer om å skrive, men som efter å ha lest Den Lukkede Bok forstår så alt for godt at jeg bør holde meg til “identity management”, jeg er likevel opptatt av impulser som drivstoff til fortellinger fra og om livet.  Vi er tilbake til de to måtene: Enten leser man om livets realiteter, eller så lever man dem.  Men alt blir en vane.  Det som var sterkt, det blir hverdag og usynlig.

Livet er ikke bare jakten på stadig sterkere inntrykk; den som vil vite hvordan dét er kan jo lese noe av det Hunter S. Thompson har skrevet.  Men sterke inntrykk er likevel nødvendig.  Kanskje er det nettopp fordi jeg ikke har tilstrekkelig talent at jeg ikke kan koke suppe på en spiker.  Da må man øve, øve, øve.  Kanskje er det mulig å lære seg å skrive ved å skrive?  Man kan jo i det minste håpe.  En forutsetning for all trening er motivasjon.

Uansett – jeg jobber kanskje ikke best under press, men jeg jobber mest under press.  Siden ingen presser meg til å skrive må jeg forsøke å presse meg selv.  Og det presset, det heter motivasjon.  Problemet med motivasjon og inspirasjon, i det minste for meg, er at når jeg ikke i fyr og flamme, da har jeg heller ikke motivasjon til å lete efter den motivasjonen jeg trenger.  Og uten motivasjon, ingen inspirasjon.  Uten inspirasjon, ingen tekst.  Så enkelt og så vanskelig er det.

For tiden skylder jeg  naturligvis det kjedelige single-livet jeg lever her i Osloensis.  En lang liste med idéer ferdig nortert i Evernote blir ikke utviklet og det ergrer meg.  Jeg som liker å skrive, hvorfor greier jeg ikke å legge forholdene til rette slik at jeg kan gjøre det?  Det er drepen på alle gode sirkler å vite at man selv tydeligvis er sin største fiende.  Og dét selv om jeg bor på hippe Grünerløkka; stedet med alle de hippe stedene.

Men noen ganger får man impulser helt gratis.  I 2008 leste en person jeg aldri hadde hørt om en Ride Report jeg hadde skrevet.  Han ble så inspirert av ett av bildene i rapporten at han følte han måtte lage et maleri.  Tenk, noe som er så enkelt å fotografere en spisesal har inspirert en helt fremmed.  Å gi inspirasjon, det må være den største gave.  Å skape noe annet enn det man selv skaper.  Å gi glede bare ved å være til.  Å gjøre at noe vokser i andre, bare ved å være seg selv og gjøre det som må gjøres.  OK, det der ble litt vel pompøst.

Senere har denne ukjente personen sendt meg orginalen (av orginalen).  En dag jeg har tid skal jeg forskjønne kontoret mitt med å henge opp orginalen (fotografiet) på veggen ved siden av orginalen (maleriet).  Det føles ganske sterkt å stå med et maleri i hånden og se på mitt foto som det er basert på.  Jeg studerer fotografiet, men kan ikke “se” hva det er som skiller det fra alle de andre.  Hva er det akkurat med dette?  Kan jeg ta flere slike?  Kan jeg skrive noe som har i seg det dette bildet har?

I går fikk jeg en epost fra (en annen) ukjent person.  Han, eller kanskje er det en kvinne, skriver følgende:

Hello Tagesk,
First let me say how much your ride reports mean to me. Your thoughts on what it means to live as opposed to slowly dying truly resonate within me. Currently I am writing a history of a small city here in the US. It is a very young city in Tuscan terms, but for America it is old, since it was first settled in about 1661. My book must be scholarly but must be written to capture the interest of, and bring pleasure to, general readers, not just academics. As you may guess, the writing is frequently quite difficult. What makes the dark days bearable, when I can’t seem to put ten words together properly, is that I can take a small vacation and go to Tuscany and visit Tagesk and his lovely wife and see what they are doing. That is like coffee to me. I am planning to write you a letter, which I hope will be a letter and not a “letter”, although I fear I will have to send it by email. It will not come soon, because I am still thinking it through.

I was very happy to read that your health has improved and I look forward to many more opportunities to read your reports. All the best, and happy riding!

For å forstå hvorfor han/hun skriver “letter” må man vite rapportene handler om MC-turer. Når jeg er ute med Tryggve er det ikke lett å servere meg kaffe jeg setter pris på. Det meste jeg får foran meg omtales som “kaffe”. Det som i Norge ofte aksepteres som lunch, nemlig mat kjøpt på en bensinstasjon, det omlates som “lunch”, og så videre. Tagesk er signaturen jeg bruker på ADVrider.com.

Uansett hvor flott det er å motta noe slkt så gir det “bare” inspirasjon.  Jeg vet ikke hva han (eller hun) leste som utløste behovet for å skerive til meg.  Jeg kan ikke se noen måte jeg kan lære noe her.  Et virtuelt Coitus Interruptus: Veldig deilig men det fører ikke til noe.

Uansett, det er vanskelig å tenke seg en bedre start på dagen enn en slik epost.  Nuvel – det er mange måter å starte dagen på som er bedre enn å lese epost.  Men gitt at man bor alene i en leilighet i Oslo og starter dagen foran en edb-maskin, da er en epost som dette ikke mindre enn fantastisk.  Jeg har sikkert minst like lett for å ta til meg ros som alle andre.

Neste tanke er naturligvis om jeg selv skriver så mange ros-eposter som jeg burde.  Når jeg kjenner hvor herlig det er å få en, da bør det gi all den motivasjon som er nødvendig for selv å sende slike.  Riktignok, efter sommerens mekaniske problemer og den fantastiske service jeg fikk av BMW-forhandlerene i Trondheim og Ålesund så skrev jeg et brev (ikke et “brev”) til BMW Norge og fortale at bedre forhandlere skal man lete lenge efter.  Derfor har jeg ikke helsvart samvittighet på det feltet.  Men jeg lover å bli bedre!
For å kompensere har jeg i dette øyeblikket donert penger til Wikipedia.  Selv om jeg som forfatter av store deler av en ikke-triviell side allerede har ydt mitt bidrag.

I tillegg til å lese om livet eller delta i det selv, så finnes det utvilsomt en tredje vei: Snakke om det.  I forrige uke hadde jeg gleden av å snakke om vanskelige ting en hel kveld.  En venn er midt i en turbulent periode.  Mye er i bevegelse og viktige veivalg må tas.  Å late som ingenting er ikke mulig.  Nest efter å oppleve livet, og foran å lese om det, kommer nok det å høre om det fra en som står midt oppi det.  En fantastisk kveld!
Står ikke jeg midt i livet da?  Joda, men mitt er uten bølger for tiden.  For better or worse.

Men når kaffen jeg gav meg selv i belønning for rosen mottatt i epsot er drukket opp, da funderer jeg igjen på hvorfor jeg ikke skriver mer.  Tror ikke svaret er mer kaffe, men det er det eneste som er nærliggende.  Det føles riktig å si at jeg trenger litt ro for å skrive.  En halvtime klemt inn mellom andre aktiviteter fungerer ikke for meg.  Jeg burde spise middag litt tidligere, for de timene derefter er ofte de mest produktive.  Men middag før åtte, dét ikke lett å se for seg.  Er ikke en del av italia-pakken nettopp middag klokken åtte?  Synd for meg at jeg ikke med troverdighet kan si Jeg sier opp jobben og flytter til Toscana.  Men her i Oslo er det altså enda vanskeligere.  Selv om jeg har mer enn nok tid til rådighet.  Kanskje hjelper det å gå en søndagstur i solskinnet.

Jeg har ikke vært i Drøbak siden 1980 eller deromkring.  Da jeg vokste opp var Drøbak et stort sted det var litt stas å dra til.  De hadde til og med vinmonopol.  I de dager riktignok et ekte vinmonopol, det vil si ett som ikke solgte brennevin.  Det var veldig hyggelig av TJS å ta meg med dit i går.  Kaldt i luften, men fin sol.  Før vi kjørte avgårde fra Oslo—eller riktigere, før TJS med sin vanlige storsinnethet tok meg med i bilen sin—så drakk vi kaffe på Café Vespa.  Der oppdaget jeg at når han sitter litt anspent for å bli fotografert, om man da sier høyt Tenk på sex, da ruger latteren gjennom lokalet.

Ellers er vi jo begge blitt middelaldrende menn.  Da trenger man lesebriller.  På torget solgte de tre par for femti kroner.  Er man middelaldrende så er man det, og da kan man ha briller som passer til alderen.  Hvilket minner meg om følgende: Hvordan kan man bli femti år uten å få en eneste gave samtidig som man feirer seg selv med å invitere venner?  Hvordan si Jeg har absolutt alt jeg trenger på en slik måte at det blir mottatt ikke som en floskel, men som en bønn?

At jeg synes synd på meg selv her i Oslo er ikke et mål på hvordan omgivelsene er.  Som det skulle fremgå så tilbringer jeg søndagen lekkert dandert på en saueskinnsfell i min grønne sofa.  Alene riktignok, men med de nye brillene.  Hvordan man tar slike bilder uten en ML-L3 til 12€ er mer enn jeg forstår.

Forresten er en venn avbildet i gårdagens DN; nummer fem fra venstre.