Sylskarpt

Lillegull på kontoret

Mitt Lillegull

Thaimat

Farver i Tyskland

Jeg innseå til slutt at min Nikon / Sigma-kombinasjojn ikke fokuserte skikkelig.    Torsdag leverte jeg dem inn til FotoVideo.  De sa det ville ta noen dager; kom tilbake neste onsdag.  Allerede neste dag (fredag) fikk jeg epost om at jeg kunne komme og hente den.   1200 kroner senere kan jeg igjen ta bilder av kvinner og få dem i fokus.  Nå kan jeg igjen stole på at det jeg vil ha i fokus, det er faktisk i fokus.  Slutt på å be folk holde opp en pekefinger noen cm foran nesen for å være sikker på at ansiktet kommer med på bildet.  Mer skal det ikke til så er innkjøp av X-100 satt på vent enda en gang.

Eller X-Pro1 med 30mm.  Deres Road Map sier at det snart kommer en 23mm f/1.4.  Den dryppende lyden du hører er meg som sikler.  Om noen få måneder har jeg kanskje lyst til å glede meg selv med en gave.  En X-Pro1 er en fin gave.  Men jeg har allerede et kamera med utskiftbare linser som ikke går ned i lommen.  Kanskje er det en bedre løsning å gå for Nikon D600 dersom jeg skal forbli i den leiren.
Som alltid spøker X-100 i kulissene.  Kommer det snart et X-200?

En dings

Dings

Jeg konverterte bildet av Lillegull sort/hvitt for å skjule en rød dings i bakgrunnen.  Mindre informasjon gir færre ting å tenke på.  Om det er å jukse kan man godt spørre om.  I det minste forteller det ganske mye om hva jeg for tiden mener om sort/hvitt.  Selv om M9 Mono har mer dynamikk.

Jeg er hjemme.  Saken er at efter å ha fundert litt over ting og tang og hva som er viktig her i livet ble jeg rett og slett fristet over evne.  Det er ikke lett å finne billige biletter når man reiser hals over hode, men når man føler at man ikke har noe valg, da er saken enkel.

Reisen gav meg en eftermiddag i  München.  Med effektiv tysk transport var jeg downtown i løpet av førti minutter.  To ting av interesse: Jeg kjøpte et par støydempende høretelefoner.  Det gjorde at jeg sov som en stein på strekningen München – Pisa, og jeg spiste godt over middels thaimat.  Med bayer i Bayern.

Til tross for en fin tur, både Oslo – München og München – Pisa, og en fin eftermiddag i München, så blir jeg minnet på hvor sterkt jeg misliker å reise.  I det minste reiser hvor jeg ikke legger premissene selv.

Edel på kjøkkenet

Edel

Vel hjemme fant jeg Edel i sala di pranzo.  I sitt ess, som alltid.  Jeg vet ikke hvor mye hun har vært her de siste årene.  At jeg ikke vet det forteller hvor hyggelig det er å finne henne her.  Så vidt jeg kan se er hun i fokus.

Ellers blir det stadig klarere at jeg ikke har så mye godt å si om livet alene i Oslo.  Det er ikke Oslo sin feil og jeg er veldig glad for de vennene jeg har der oppe som inviterer meg hit og dit.  Men livet alene på hybel, det er ikke for meg.  Det er et paradoks: Hvordan kan det være mulig å få gjort så lite med så mye ledig tid?  Et mål på trivsel, tror nå jeg.

Aril

Arild

Arild i s/h

Bedre slik?

Vi har besøk, og vi serverer Dry Martini.  Arild så ut som om han likte det.  Da er veien ikke lang til å bli avbildet.  Han er (også) i fokus men 1/15s er litt for lenge så han er likevel litt uskarp.  Som kjent (?) kan jeg ikke strekke lysføsomheten (ISO) på min D80 mer enn ett blendersteg uten at det synes veldig godt.  Selv om Lightroom er flink med slikt.

Igjen synes jeg versjonen i farver er bedre.  Det er jo riktig at ansiktet fremtrer tydeligere uten det brune døren.  Men bildet er tatt i sala di pranzo, og der er faktisk døren brun.  Igjen er det et spøsmål om man har et forhold til tid og sted hvor bildet ble tatt.

Det burde sikkert også ha vært beskåret tettere, særlig på toppen.

Kommentar-fritt nettsted