Lunch på Mathallen
Chips in the making
Jeg var naturligvis redd at alene-livet her i Oslo skulle bli kjedelig. At den yre gleden over å være Herre i eget liv skulle forvandles til endeløse vandringer i ensomhet. Jeg ville ikke vært den første: Det var i den Tid, jeg gik omkring og sulted in Kristiania, denne funderlige By, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den. Slik har det ikke gått, og det er ikke bare fordi jeg har nok å spise.
Sitatet fant jeg forresten i utgaven fra 1890. Bokhylla fra Nasjonalbiblioteket er rett og slett fantastisk!
Alle jeg snakker med har hørt om Mathallen. Mange har vært der. Ett av målene er å få (mer) fokus på norsk mat. Det har bare vært delvis vellykket. Her er fransk, tysk, italiensk (naturligvis!) og spansk. Men også norsk. Det er tre ting verdt å si om Mathallen.
I helgene er det rett og slett stappfullt. Håper alle som trenger seg sammen også legger igjen penger, ikke bare bruker stedet som en severdighet. Det vil sikkert bli en konsolidering, og de utsalgene uten en klar profil vil nok byttes ut med mer vellykkede konsepter. Ryktene forteller forresten at norges lengste bar(disk) er etablert i kjelleren, men der har jeg ikke vært enda.
Å se mat i fokus gir glede. Så vidt jeg kan erindre så lages absolutt all maten i full åpenhet. Den norske tradisjonen er jo at maten bæres inn. Her kan man få alt fra rømmegrøt til sashimi, og nytelsen starter mens man ser at det lages i stand. Lyset i Mathallen er ikke “koselig” (det vil si dunkelt, med stearinlys) men heller hvitt og sterkt. Maten skal synes.
Til slutt så bør man sette stor pris på at det er mulig å få et glass vin eller to mens man spiser. Det er ikke så åpenbart som man skulle tro. Det er utvist velvilje på alle plan, for her kan man faktisk spise sin lunch, og drikke vin til, midt i folkevrimmelen. Det er altså mulig for et barn å se et glass med vin i. La oss håpe fanatikerne holder seg i sine lokaler i tobakkskaderådet og ikke skifter beite til sjenkekontrollen.
Bildet er dårlig men pinnekjøttet var fantastisk; kjøpt på Mathallen, naturligvis
I tillegg til Mathallen så fylles dagene med gamle og nye venner, og Marianne. Det er veldig lenge siden jeg har bodd i nærheten av henne og jeg gjør mitt beste for å skjemme henne bort. I dag har jeg skrudd opp lamper i taket i kontorene til Dyrevernalliansen.
Det skjer ikke hver eneste dag, men nesten, at jeg er innom FotoVideo for å prøve å bestemme om jeg fortjener en Nikon D-600, en Fujifilm X-100, X-1Pro eller X-E1. Jeg slutter ikke å forundre meg over at på X-100, når man setter f/2 da er “håntakene” på blenderringen plassert slik at jeg ikke får tak i dem uten å vri hånden nesten av ledd. Er det et triks her? Efter å ha fundert på dét en stund studerer jeg søkeren på X-E1 og funderer på om jeg vil kunne leve med den.
D-600 er bare litt større enn min D-80, men kanskje er D-7000 svaret; den er mindre selv om den er nyere og bedre på alle måter. Nikon eller Fujifilm: tradisjon og velkjente løsninger eller andre og utfordrende tanker.
Lykke på ‘Løkka, søndag formiddag
I dag har det blitt klart at Livia og jeg ikke kan gjenta suksessen fra i fjor. Rye barnehage er stappfull og det er ingen løsning i sikte. Da må jeg finne et alternativ. Akkurat nå, langt hjemmefra og med lengsel efter Hustruen, Toscana og Tyggve er ikke enda en måned i eksil noe jeg lengter efter. Men Livia vil nok takke meg når hun blir større så da så.
Heller ikke i Bud er det en ledig plass i barnehagen. Men det er det visstnok inne i Elnesvågen. Jeg skal finne ut om det er mulig å “pendle” dit inn.
Det er ganske mange år siden jeg sluttet å drikke kaffe om eftermiddagen og kvelden. Et øyeblikks svakhet i femtiden og derfor sitter jeg i stuen klokken fire om natten isteden for å sove søtt i sengen. Som vanlig når jeg har dummet meg ut så sovner jeg som forventet, men våkner igjen senere. Hva i all verden kan en mann gjøre midt på natten annet enn å blogge?
I eftermiddag kommer Hustruen og Livia på besøk!