Solnedgangen kan brukes til så mangt
Via Poggio di Montemagno
Noe av det beste med å få nytt kamera er at interessen får seg en vekker. Et nytt kamera er som et spark bak. Den lille landsbyen vår har mange fine motiver. Klokken syv ankommer det myke lyset og det er ingen grunn til ikke å gå på en liten tur. La oss være ambisiøse og kalle det en urban fotosafari. Downtown Montamagno.
Om mitt nye vidunder er det mye å si. Internett er fullt av alt det positive så la meg få nevne de tingene som ikke fungerer så godt (for meg).
Det første er at det er vanskelig å håndtere når det ikke er i bruk. Med det mener jeg at det er vanskelig å holde det å hånden, plukke det opp fra bordet, uten å trykke inn et utall knapper. Fordi det ikke er noen linse å gripe tak i så må fingrene hvile på kroppen. På høyre side (bak), der skal tommelen hvile når man holder det. Men der er det ett hjul og fem knapper. Alle er lette å bruke–krever lite trykk–og dét er fint når man fotograferer. Men om kameraet ikke er slått av, og man løfter det opp, da skal det godt gjøres å ikke trykke inn én eller flere av knappene.
La meg minne om at det står delete på den ene av de knappene der bak.
Sett forfra er linsen neppe mer enn 20 mm. Det vil si at det ikke virker påtrengende. Linsen på min Nikon er 52mm, og forskjellen er betydelig. Men eneste fornuftige måten å beskytte linsen på, det er montere et filter (og en mellomring). Men da blir plutselig glasset i fronten hele 49mm. Mye av poenget med den “usynlige” linsen forsvinner.
Dette henger til dels sammen med “løfteproblemet”. Fordi linsen er utsatt er man avhengig av å gripe om kroppen, og da er vi ved knappene.
Solen synker i Middelhavet
Efter mange år så sitter det i fingrene at når utløseren trykkes halvt ned, da får jeg (auto)fokus. Eksponeringen settes når jeg trykker helt ned. Effekten er at jeg kan fokusere, rekomponere, og så ta bildet og få riktig eksponering.
Fuji har valgt en annen løsning: Utløseren setter både fokus og eksponering. Vil man sette bare fokus, da må man bruke den klassiske AFL/AEL-knappen. Fungerer fint, men det kommer til å ta meg lang tid å venne meg til det.
Den optiske søkeren er intet mindre enn fantastisk. Den elektroniske fungerer greit, men for en gammel mann som meg er det intet annet enn optikk som duger. En ramme viser utsnittet, og den paralax-justeres når fokus settes (slik at avstanden blir kjent). I tillegg man man få all mulig informasjon “live”, men jeg har ingen ting utover det som har med eksponeringen å gjøre.
Colin Steel har en veldig bra vurdering av designet av herligheten borte hos Steve Huff.
På programmet for mai står det reiser både til Delft, Roma og Sardinia. Jeg håper jeg finner inspirasjon.