Nederland

Min venn Feico

Nederland

Jeg har ikke bodd så mange plasser, men av de stedene jeg kjenner til så fasinerer Nederland meg mest.  I motsetning til Italia så rommer Nederland nemlig både det moderne og det gamle, samtidig.  Italia har ikke noe moderne og ligner mer på Hellas.  Norge har ikke noe gammelt.

Å være moderne betyr, for et land, ikke å holde hodet over vannet i 2010.  Eller å makte å legge telefonledninger til folk så de kan få ADSL.  Å være moderne betyr å integrere moderne teknologi i samfunnet.  Det er ikke moderne å bygge et høyhastighetstog.  Det krever bare å kjøpe teknologi fra Japan eller Kina.  Moderne er å bygge høyhastighetstog samtidig som man bygger stasjoner det er mulig å komme til med offentlig transport, med nettsider som er oppdatert og brukervennlige, at det er mulig å kjøpe biletter uten å stå i kø, og så videre.
Men moderne betyr heller ikke at det nye skal valse over det gamle.  Å være moderne betyr å bruke teknologien slik at den ikke er påtrengende.  Autostrada er fint (vel, Autostrada er IKKE fint, men la gå for denne gangen) men støymurer er en nødvendighet.  Dra til Bologna for å se hvordan det kan gjøres.  Eller til Nederland.  Dra til Firenze og se den nye trikken (moderne teknologi).  Dra så til endeholdeplasen og let efter en plass å parkere bilen slik at du kan bruke denne nye trikken.  Umulig.  Ikke moderne.  Eller bruk Google til å finne informasjon om trikken.  Ikke noe hell?  OK – det heter GEST Tramvia.  Gå dit oglet efter knappen som gir deg engelsk (eller hva som helst).  Eller forsøk å finne ut hvordan (og hvor!) du kjøper en bilett.  Ikke det, nei.  Altså, ikke moderne.

Men tilbake til Nederland.  Efter å omlag tre hundre forsøk greide jeg til slutt å få med på ett bilde alt jeg liker med dette landet.

Først og fremst ruver “Det Gamle” overalt.  Ikke bare på Folkemuseet, i Vågå og i form av Håkonshallen, men bokstavelig talt overalt.  Jeg er svak for “Det Gamle”.  I Nederland, og da særlig i Holland, er det gamle bygget i den gyldne periode.  Store ruvende bygg.
Du ser ikke syner.  Tårnet heller mot venstre; grunnforholdene er nesten like vanskelige i Delft som i Pisa.

Det som gjør Nederland så fasinerende er integrasjonen av det moderne med det gamle.  Toget suser forbi.  Skinnene er naturligvis ikke lagt på bakken hvor de ville fortrenge andre trafikanter, men heller ikke langt ute på landet.  Broen toget går på skal også vekk.  I bakgrunnen ser vi et gjerde.  Der bygges tunnellen toget skal ned i.  To dobbelt-spor, naturligvis.  Moderne.  Knappen med “English”?  Se selv på Nederlandse Spoorwegen.

Jeg leste engang at hvor moderne et samfunn er kan best måles i hvor lett det er å bruke lav-teknologi.  Sykle i trafikken, for eksempel.

Bildet viser to trafikklys.  Ett til fotgjengere (grønt) og ett til syklister (gult).  At de ikke har samme farve er fordi Nederland er et moderne samfunn.  Syklister og fotgjengere er ikke “resten” av trafikkbildet.  Det er to uavhengig trafikklys.  I et moderne samfunn gjelder det forskjellige regler for de to gruppene, nettopp fordi de er forskjellige.

En annen test på modernitet kan være å telle antall sekunder det tar fra du trykker på knappen ved fotgjengerfeltet til bilene får gult.  Jeg fant et kryss med knapp litt lenger borte i gaten fra der jeg tok bildet.  Det gule lyset for bilene kommer på i samme sekund jeg trykker på kappen!  Mitt hjerte banker for Nederland.

Velkommen til Italia

Italia, naturligvis, er et u-land i denne sammenhengen.  I Calci tar det mellom 25 og 30.  Det eneste man oppnår med denne forsinkelsen er at fotgjengeren blir lei av å vente, stikker over gaten, og efterlater sure bilister til et tomt kryss.  Sure bilister som får enda mindre respekt for lyset som skal redde livet til fotgjengeren.

Jeg har reist gjennom Europa to ganger denne helgen.  Når man passerer fra Italia til Frankrike kjenner man med én gang at her har man et annet forhold til regler.  Fartsgrensene respekteres, skiltingen reflekterer at folk forholder seg til den, veimerkingen er til å stole på, og så videre.  Inn i Belgia og ting er tilbake til italiensk stil, før alt faller på plass i Nederland.
Klikk på bildet til høyre for å se hva som møtte meg første gang vi stoppet i Italia på vei hjem.   Slik er det, og det er bare sjarmerende når man er her på et besøk.  Trøsten er at det faktisk er små tegn på bedring å se (om enn ikke på bildet).  Kanskje blir Italia en dag et moderne samfunn.

Sør for Rotterdam kjørte jeg forresten på et motorvei med seks felter i hver retning.  Så det brukes penger på bilene også.

Norsk-Nederlandsk familie

Kanaltrafikk

Fordi de myke trafikantene i Nederland ikke er annenrangs deltagere gjøres samme innsats på deres vegne som på bilene.  Derfor ser vi også en Amsterdammertje på bildet. Lite gleder mitt hjerte mer enn å se at rammevilkårene for et godt samarbeid mellom trafikantene er forstått.  Sykkelstier, som det heter, er et kapittel for seg selv.  Integrering handler ikke m å lede syklistene bort og vekk, men å integrere dem i trafikkbildet på sine egne premisser.

Tilsammen gjør alt dette at Nederland er et hyggelig land å være i.  Et sted hvor man tar var på sin historie, hvor folk er villige til å bo uten bil i små trange leiligheter nettopp for å kunne bo uten bil, hvor man kan ferdes omkring med øynene åpne mot verden uten frykt for å bli kjørt ned (av en bil, i det minste).

Da vi bodde i Nederland for, vel, snart 20 år siden ble jeg dypt imponert over utvalget i (mat)butikkene.  Nå, med min italienske erfaring, er bildet litt annet.  Det finnes nesten i9kke råvarer i nederlandske butikker!  Alt er ferdigkuttet, ferdig marinert, ferdigpakket, klart til å spises, klart til å kokes, og så videre.  Utvalget av “dipp” er formidabelt.  Utvalget av kjøtt som ikke er i posjonspakninger er nesten null.  Det finnes sikkert slaktere her som overalt ellers, men de store supermarkedene er likevel et godt mål på hva “folk flest” spiser.

Selv om utvalgeav mat ikke er optimalt aå skal jeg bosette meg i Holland i mitt neste liv.

Som i Norge er det på søndag er det bare én ting man kan gjøre: Komme seg ut på tur. Man setter begge barna i sykkelen og drar avgårde.  Ut på tur, aldri sur. Aldri er man vel Det Nasjonale nærmere enn på søndagstur.
Men man går ikke ut i skogen.  Isteden går man til byen.  For å se på mennesker heller enn på trær.  Mye fint å si om trær, men det er mer av interesse å si om mennesker.
Å gå i gatene i Delft er en glede.  Ikke bare fordi det er bilfritt.  I Nederland er det en levenede café-kultur.  Det er ikke bare hippe unge studenter og (statsantatte) akademikere som går på café søndag formiddag.  Gamle kjerringer nyter sin appelgebak met slagroom og sin koffie verkeerd i skjønn forening med ungdommer som snakker om gårsdagens erobringer.

Selv nå i høstkulden er det turister å se.  De flokker seg avgårde efter en guide med paraply i luften.  Som å være i Pisa.

På en bro forsøkte jeg å ta bildet av familien.  Synd Maria valgte å se på en ung mann som gikk forbi, isteden på fotografen.  Jeg vet det var en ung mann fordi jeg ventet på at han skulle forsvinne ut av bildet.  Kvinner er nå alltid på jakt.

Søndag er også bokhandlerne i Delft åpne.  Jeg falt for fristelsen og kjøpte The Elements of Euclid.  Den er ny-utgitt av Taschen.  Taschen er mitt yndlingsforlag.  De gir ut ting som Manuale Tipigrafico av Bodoni.  Og andre ting som kan glede både kropp og sjel. For å si det slik.

Herldigvis er ikke Delft så langt unna; I’ll be back!

2 comments to Nederland