Fjellgeit

Morgenbladet

Morgenbladet grytidlig en lørdags morgen, ved Glitre i Finnemarka

Matpakke på Pershusfjellet

Matpakke på Pershusfjellet i Nordmarka

“Finne roen” og “senke skuldrene” er blir det sagt når man snakker om å gå “på tur”.  Jeg har ikke behov for noen av delene.  Jeg får klaustrofobi av tanken på å skulle sitte en dag eller en helg og se på et tjern “for å finne roen”.  I det siste har jeg vært mer enn alminnelig aktiv selv til meg være, og det føles bra.

Aktiviteten har lært meg tre ting (om meg selv; handler en blogg om noen andre?).

Det første er at gleden ved å kjøpe og bruke teknologi er tilstrekkelig for å overkomme dørstokkmilen.  Kjøp en tretusenkroners regnjakke så lengter man efter første dagen med regnvær.  Kjøp en totusenkroners sekk og selv ikke den tyngste bør er umulig.  Kjøp tretusenkroners fjellsko og den lengste etappe er en glede og et gnagsår er noe man ønsker å studere, ikke unngå.  Finansavisen skrev nylig at eierne av XXL har tjent en milliard kroner de siste årene på vår vilje og evne til å kanalisere dårlig samvittighet i noe tilsynelatende nyttig: Kjøpe sportsutstyr.  Jeg er gladelig med på kjøret.

De nye uttrykkene i Norge er “å føle på” og “tenke om”.  Derfor kunne jeg sikkert ha skrevet “jeg føler litt på det å være friluftsmann”.  Men akkurat som jeg ikke liker å sitte i ro så liker jeg ikke at det “føles” om ting.  Fortell meg hva du mener, hva du ønsker, hvor du står, hvem du er.  Ikke hva du “føler på”.  Jeg vil gjerne høre hva du føler, men ikke hva du føler .

Uansett, Marianne sa engang at hun var blitt lurt: Hun var vokst opp i troen på at jeg var en friluftsmann.

Det satte et støkk i meg (“jeg følte litt på det”), for er ikke jeg en friluftsmann som for tiden er innestengt i practicalities som hindrer meg å komme meg ut?  Jeg trodde og tror i det minste det.  Men øynene som ser, de vet hva de ser.  Så enkelt er det med den saken (“tenker jeg”).  Jeg har ofte tenkt på hva hun sa.

Siv

Siv i Finnemarka

For (veldig) mange år siden gjorde jeg et forsøk på å vekke friluftsmannen i meg.  Svein Are og jeg gikk på noen fjell og mellom noen fjorder.  Men  jeg pendlet til Toscana og sneen kom, så det ble ikke så mange turene.  Derfor må jeg starte på nytt, og skal man overvinne seg selv og dørstokkmilen er det ikke annet å gjøre enn å skride til verket.

For sent, for sent, kom tilbake neste år

For sent, for sent; kom tilbake neste år

Tryggve på Gjentebu

Tryggve på Gjentebu

Den første turen var en test på et konsept: Kan man laste alt man trenger for en helgetur (til fots) på sykkelen, kjøre til fjells efter arbeidstid på fredag, nyte helgen, og være hjemme igjen på søndag kveld — uten at turen blir triviell?  Svaret er, kanskje ikke så overraskende, at ja, det kan man.

Den beste veien til Etnedalen fra Oslo, det er RV-4 nordover; i forhold til Krokskogen er det ikke kø i det hele tatt på fredag eftermiddag.  Ved Roa svinger man vestover på nye E-16 mot Jevnaker, hvor det passer å handle.  Derefter, RV-254 fra Jevnaker til Dokka langs vestsiden av Randsfjorden er Norges beste MC-vei.  En god MC-vei er ikke for svingete, men har heller ikke for få.  Ikke for bra veidekke, men ikke for dårlig.  Akkurat passe, med andre ord.

Jeg fylte min nye sekk med ting og tang, gikk de 17 km til Danebu fikk servert rømmegrøt, og gikk tilbake.  Det er minst 30 år siden sist jeg var på Bjørgovarden så jeg var litt spent på om jeg ville finne frem.    Vel tilbake kjente jeg at 35 km er helt på grensen av hva jeg kan gjøre på én dag uten at det føles for langt.  Godt å vite!

Dammen ved Dokkfløyvatnet er ganske stor og høy; naturinngrepet er betydelig.

Dokkvatnet-dammen er ganske stor og høy; naturinngrepet er betydelig (sjekk sykkelen)

Da jeg kom tilbake til Gjentebu var det åpenbart at lykken hadde vært badstu.  Sjefen der oppe på Gjentebu er ikke interessert så om jeg vil ha det må jeg nok bygge den selv.  Vi får se.

Søndag kjørte jeg nordover gjennom Etnedalen og opp på fjellet.  Efter Spåtind Høyfjellshotell og en bomtur ned langs vestsiden av Dokkflyvatnet hvor veien efter svært mange km ender i en bom, bar det tilbake til Spåtind og derfra nok en gang nordover og østover til jeg var ved Mjøsa og kunne kjøre hjem.

Kontrasten mellom et teknisk sett spennende men i realiteten gørr kjedelig kontor-liv på ene siden, og MC-kjøring og fjellvandring på den andre, den kontrasten er livgivende.  For det er mellom tingene at livet leves, i spennet mellom det ene og det andre.

You have probably been taught that you have five fingers. That is, on the whole, incorrect. It is the way language subdivides things into things. Probably the biological truth is that in the growth of this thing – in your embryology, which you scarcely remember – what was important was not five, but four relations between pairs of fingers.

Vi må lære å se på tingene i sammenheng, heller enn tingene selv!

“Alene” på Besseggen

Andre turen er mer ambisiøs.  Kjøre til Bessheim på fredag eftermiddag, gå til og over Besseggen på lørdag, og så kjøre en skikkelig lang tur på søndag.

Først må det sies at to netter på Bessheim med middag, det koster omlag fire tusen kroner.  Ingen alene-forsørgende småbarnsmor å se der; vil man treffe de som i realiteten regjerer i samfunnet så er nok Bessheim et bra utgangspunkt.  De som mener at vindmøller er en uting (tenk på naturen) mens ny E-18 ikke er det (jeg må jo frem, i min Tesla).  Uansett – lokalkjente vil forstå at å gå til Besseggen enten betyr en lang vandring langs Gjende, eller, som jeg gjorde, en lang tur rundt Bessvatnet.

Tryggve (eller hva han nå heter)

Tryggve (eller hva han nå heter)

Mellom Turtagrø og Aurdal

Mellom Turtagrø og Årdal

Efter å ha gått i ensomhet hele dagen i fjellheimen—og det er her Fjellgeita kommer inn—var det surrealistisk å komme til Bandet (foten av Besseggen).  Nest efter Forum Romanum må det være det folkerikeste, øde stedet i verden.

Ellers har jeg fått vite at jeg er tredje generasjon i min familie som går over Besseggen.  Min mormor gjorde det en eller annen gang mellom 1918 og 1920.  Hun og en venninnne syklet fra Kristiansund opp gjennom Romsdalen og helt til enten Bessheim eller Gjendesheim, og gikk over.  Marianne har gjort det, så når (om) jeg får med meg Livia blir hun femte generasjon.  At Mutter’n har gjort det goes without saying.  Så vi er en familie av fjellgeiter!

Søndag spiste jeg kake på Turtagrø efter å ha kjørt over Sognefjellet, kjørte Tindevegen til Årdal, gamleveien over Lærdalsfjellet, fra Vestlandet til Østlandet og ned i Hallingdal og tilbake til Oslo.  Fine helg. Turen er her.

Det andre jeg har lært er derfor at jeg egentlig er friluftsmann.  Jeg visste det fra før men har glemt det.

Snaufjell, øst for Bjørgovarden

Snaufjell, øst for Bjørgovarden

Sandungen tidlig lørdag morgen

Sandungen i Nordmarka tidlig lørdag morgen

Jeg synes høyfjell er bedre enn skig.  Jeg vet ikke hvor den preferansen kommer fra, men den sitter dypt.  Det blir mye Marka på meg i tiden fremover, men det er fordi snaufjellet er så langt unna.  Nå som jeg vet at sekken kan festes på sykkelen og jeg kan legge avgårde så er det bare å vente på våren.  Høy fart på motorsykkel og lav fart til fots.  En herlig kontrast.

Tredje turen er første i det som må bli en serie: Hvordan gå på tur i helgen uten å måtte gå samme veien tilbake?  Det klassiske er å ta toget til Grua langt oppi Hakadalen eller Stryken, gå til Mylla, Kikut og så Frognerseteren eller Sognsvann.  Om vinteren setter Turistforeningen opp buss til Mylla og “alle” har gjort det, så klassisk er det rette ordet.  Bare vent til sneen kommer så skal jeg gjøre det jeg også.

Via AirBnB fant jeg overnatting på Brattvold i nærheten av Mylla; tok toget på fredag eftermiddag og gikk de to timene opp fra Grua.  På gården Bratvold har det engang blitt bygget små turisthytter.  Verten vil gjerne ta dem i bruk igjen og har “meldt seg på” AirBnB.  Jeg var den første gjesten hennes.  Hun laget middag til meg og alt var såre vel.

Jeg anbefaler overnatting på Bratvold i Lunner via AirBnB.

Kjøkkenet på Katnosdammen

Kjøkkenet på Katnosdammen

Ingen andre på Katnosdammen

Ingen andre på Katnosdammen; godt jeg hadde nøkkel

Lørdag gikk jeg over Pershusfjellt til Spillerdammen hvor jeg fikk kaffe av et par som tilbrakte helgen der.  Så gikk jeg til Katnosdammen.  Ikke en særlig lang dagsmars men det er alltid en fordel å komme frem mens det enda er lyst.

Takk og lov at Jon hadde lånt meg en DNT-nøkkel, for ellers hadde det blitt trist.  Hvem kunne trodd at en av Markas mest populære hytter skulle være tom (og derfor låst) på en helg med så flott vær?  Uansett, efter et meget (!) kaldt bad i Katnosdammen og en kopp kaffe (takk Marianne!) satt jeg på kjøkkenet og hørte på stillheten.

Det er aldri stille i naturen.  Men akkurat som Darwin har innpodet i oss at kvinner er vakre så tror vi at det vi nyter er skogens ro.  Hvorfor føles det mer “naturlig” for meg å se ut over Katnosvatnnet enn inn i skogen fra det andre vinduet?  Det er fordi naturen ikke er vakker, den er beroligende (når det er vann med i synsfeltet) fordi Darwin har laget oss slik.  Så derfor sitter jeg der da, i “stillheten” på kjøkkenet på Katnosdammen, og ser utover vannet.

På hjemmesidene til DNT står det at hytta er strømløs, men det er den altså ikke.  Livet er ganske mye lettere med strøm.  De som ikke har det vil si at det er koseligere når det er mørkt, og det kan tenkes, men som vi vet: Convinience or death.  Når mørket siger på sender jeg derfor en takknemlig tanke til DNT.  Jeg husker fra en annen tid, da Mutter’n skulle kjøpte hytte i -74 (eller deromkring).  Hun sa at man kan forhandle om alt, unntatt strøm.  Jeg er enig.  Særlig eftersom jeg som italiener ikke er så inne i de der koselig-greiene.  Og liklys, det jeg er overbevist om at man ikke “koser seg med”.

Det er fantastisk å bo i et land (en kultur) som er slik at det er mulig å ha hytter låst med DNT-nøkkel.  Italienere, for eksempel, er ikke mer  uærlige enn nordmenn.  Men de tror selv de er det.  Eller riktigere: Isteden for å anta at folk er ærlige regner de med at ingen er det.  Derfor finnes det ikke noen italiensk DNT-nøkkel.  Eller CAI-nøkkel som de ville ha sagt.

Det blir ikke lyst før i åttetiden

Det blir ikke lyst før i åttetiden

Neste morgen sto jeg tidlig opp, laget havregrøt og en kopp kaffe (takk igjen, Marianne)  før jeg gikk avgårde.  Vafler og skolebrød på Kikut passer perfekt, og derefter suppe på Bjørnholdt.  Da er man sikret energi til å ankomme Sognsvann akkurat når mørket setter inn.

Ikke har jeg bil og jeg er (litt) allergisk mot å måtte gå samme veien tilbake.  Jeg ønsker å dra et sted med offentlig kommunikasjon på fredag eftermiddag, gå noen timer til et sted med middag og overnatting.  Lørdag en god tur (minst 20 km, helst 30) med nye middagsmuligheter og nok en overnatting.  Søndag en litt kortere etappe, la oss si 20 km, og muligheten til å komme seg hjem.

Som sagt: Tog til Grua, overnatting på Brattvold, overnatting på Katnosdammen og så t-bane fra Sognsvann er en fin-fin helgeaktivitet.  Ikke trenger man bil og  ikke tvinges man til å gå samme veien tilbake.  Hadde det vært sol hadde jeg blitt brun og fin av å gå med ansiktet vendt mot syd i to dager.

Jeg har blitt en kløpper i bruk av kombinasjonen ruter.no og ut.no.  Dermed har jeg funnet at på fredag eftermiddag er lett å komme seg til Geithus mellom Drammen og Hønefoss.  Derfra kan man gå til hytte, overnatte i Finnemarka og gå ned til Drammen på lørdag.  Litt kort, men fin tur.  Enda bedre om vinteren når det er mulig å spise lunch på Eiksetra også på lørdager.

Nå behøvde jeg ikke overnatte på Svarvestolen eftersom Pål tilbød meg hytta de leier ved Glitre, ikke langt unna.  Når man er gjest kan man ikke klage over at det ikke er strøm.  Jeg likte bildet av han som leser Morgenbladet mens han venter på at dagen skal gry.  Takk for lånet av hytte!

Månedgang over Glitre

Månenedgang over Glitre

En annen turmulighet, som jeg skal forsøke i månedskiftet oktober/november, er å ta buss til Nannestad fra Lillestrøm på fredag eftermiddag.  Så går jeg inn til Råbjørnhytta og overnatter.  Lørdag sørover til Spikertjernhytta og søndag ned til Skedsmokorset.  Watch this space for more info.  Nå har jeg skaffet meg min egen DNT-nøkkel og låst hytte er ingen trussel.

Frostrøyk på Glitre

Frostrøyk på Glitre

T for TaSK

T for TaSK

Morgenbladet har hatt en serie med essay om ensomhet.  Trond Berg-Eriksen påpeker treffende at det er nødvendig å skille mellom lonliness med solitude; hva skulle vi gjort uten engelsk?  Ingen, hvertfall ikke jeg, går i fjellet eller i Marka drevet av ønsket om lonliness, men mer enn gjerne i jakten på solitude.

I flakkingen fra liklysene leser jeg Harald Eia skrive om at han er ensom.  Han plages ikke av det, men han plages av å vite at han er det.  På sitt sedvanlige vis skriver han humoristisk om noe som kan være alvorlig.

Det tredje (for den som har greid å holde tråden helt hit) jeg har lært er sammenhengen mellom å kjøre (motor)sykkel og gå på tur: Man kan ha god samvittighet selv om man gjør det alene.  Hva blir spørsmålet om man sier “Jeg gikk alene rundt i byen hele dagen.”?  “Er du ensom?”, ikke sant?  Men sier man “Jeg gikk alene fra hytte til hytte hele helgen og får full uttelling av mitt medlemskap i DNT.” blir man overøst av ovasjoner om sin sunne livsstil, sitt åpne sinn og det antas at man er motstander av vindmøller.  Og naturligvis at man er motstander at lokaldemokratiet skal få bestemme lokale saker; for det er en lokal sak om om det skal være lov å kjøre snescooter.

Uansett – jeg kjenner meg godt igjen i det Eia skriver der jeg sitter alene dypt inne i Finnemarka med Morgenbladet uten å føle meg ensom.

En og bare en øl

Én øl og ett par briller, på Bessheim en lørdagkveld.  Godt eller dårlig tegn?

Neste helg er det Toscana.  En liten pike spurte sin mor “Morfar kom med fly fra Norge da Mormor hadde bursdag.  Kommer han med fly fra Norge når jeg har bursdag også?”.  Noen som tror Morfar kan si nei til noe slikt?

Forresten burde jeg vel heller si fjellbukk enn geit.

Kommentar-fritt nettsted