Romerike

20151030-DSCF1059-snellingen

Ikke vanskelig å få hyttefølelse med fyr i ovnen, og Morgenbladet, på Snellingen

Det regner på Grua

Det regner på Grua og det er mørkt

Så var vi ved den uroen igjen, da.  Som det helt sikkert er upedagogisk å rubrisere som uro; i dag har det trolig en diagnose.  Det er ikke lenge siden den fikk utløp gjennom å kjøre flere tusen kilometer hver helg.  Men nå brennes energien opp på lange turer; i Norge betyr “tur” naturligvis natur.  Ikke for det: Neste helg skal jeg kjøre 2.500 km så det er ikke ekte tur, bare MC-tur.  Men bare så det er sagt: Man blir ganske sliten av å kjøre 2.500 km på motorsykkel med bare én eller to overnattinger.

Uansett — Helgens tur var nok en “fylle en helg med tur”-tur.  Det vil si dra til ett sted, gå med to overnattinger, og så komme seg hjem fra et annet.  Jeg er villig til å delta i en trekant, men  har ikke funnet noen kandidater.  Så langt.

Planen var å ta tog og buss til Nannestad.  Derfra gå vestover 9 km til Råbjørnhytta.  Efter en overnatting gå sørover (kjenne solen varme i ansiktet hele dagen; what an irony) 24 km til Spikertjernhytta.  Søndag 13 km ned til Skedsmokorset.

Mens jeg venter på et fly i München ringer en hyggelig mann fra DNT Oslo.  Alle de andre sengeplassene på Råbjørnhytta er reservert av noen som skal ha “teambuilding”.  Saken er at det kan jo bli hyggelig, men dersom gruppen kommer for å rydde opp i problemer de ikke greier å løse på kontoret, så kan det bli ganske kleint der oppe i skogen.  Han sier det er ledig på Snellingen og at han kan flytte reservasjonen min dit.  Han virker som om han vet hva han snakker om, og jeg er ikke dummere enn at jeg takker ja.  Selv om det legger fire km på hvor langt jeg må gå på fredag kveld, og syv km på hvor langt jeg må gå på lørdag.
For ordens skyld: Empiri viser at under normale forhold bruker jeg en time på fire km.

Så istedenfor å ta toget til Lillestrøm og buss derfra til Nannestad tar jeg toget til Grua som sist.  Klokken er fem, det regner og det er allerede mørkt.  Velkommen ut på tur!

Jeg valgte i utgangspunktet Råbjørnhytta, og sa ja til å flytte til Snellingen, ene og alene fordi det går blåmerket sti dit.  Her er verktøy en utfordring.  DNTs fantastiske tjeneste UT  viser, ikke overraskende, bare DNTs (blå)merkede stier.  Det er jo mange, mange andre, men jeg har to utfordringer:  Hvordan finne dem, og hvordan vite at jeg greier å følge dem?  Det siste er ikke uvesentlig: Fredag var det mørkt, tett tåke og regn.  Om ikke stien fra Grua til Snellingen hadde vært merket med en blå malingsklatt på et tre hver femtiende meter da ville jeg nok fremdeles ha virret omkring der i skogen der oppe.

Jeg har regntøy.   Dyrt er det også.  Men fordi Yr ikke har meldt regn har jeg bare buksen med; den gjør nemlig også nytten som vindbukse.  Den ultra-lette vindjakken er “vanntett” og ikke vanntett.  Da jeg ankommer Snellingen efter tre timer bokstavelig talt i tåka har vannet trengt gjennom og  begynt å gjøre seg bemerket på skuldrene.  Tenk positivt: Vindjakken kan i nøden fungere som regnjakke, en stund.

Mørket gjøres mer påtrengende av den tette tåken.  Hodelykten lyser fint opp noe som er hundre meter borte.  Men i tåken og regnet blir verden bare hvit og ugjennomsiktelig i flomlyset.  Men når den er på det mest dempede, og jeg faktisk ser mest, ser jeg ikke mange meterne.  Når jeg endelig finner hytta har jeg gått i ring rundt på tunet en stund.

Snellingen er en liten tømmerhytte, vedskjul på tunet og brønn noen titalls meter nedenfor.  Det er veldig deilig å komme inn.  Jeg fyrer opp, henger de våte klærne til tørk, lager middag; jeg har med litt svinekjøtt og ris.   Dagens første forglemmelse er litt smør.  Heldigvis har hytta en moderne teflonpanne så det går greit. Så setter jeg meg ved bordet med Morgenbladet.  Det er stille, stille, stille der i skogen.  Jeg fyrer men det er kun bjerkeved så det knitrer ikke engang i ovnen.

Ellers i livet inngår alltid musikk.  Mens jeg arbeider går det i klaverkonserter eller, Bachs Cantater.  Når jeg ikke behøver å være så konsentrert er det jazz som gjelder.  Men  kravet er enkelt: Ingen pling-plong.  Syretesten er: Kan jeg nynne melodien?  Om ikke er det slutt.  Ingen Norheim, Chick Corea eller tilsvarende her i gården.  Men derimot Earl Garner.  Når jeg ikke søker tilflukt i Spotifys stabile verden hvor en spilleliste er hva det der, så veksler jeg mellom NRK Klassisk og NRK Jazz.  Uansett—når jeg er på tur har jeg ikke behov.  Telefonen er full av musikk, men det frister ikke.  Hadde jeg vært Woody Allen hadde jeg gått til en shrink og funnet ut hvorfor.  Jeg leser i stillhet.

Klokken ti blåser jeg ut lysene (bokstavelig talt) og sovner i løpet av noen minutter.  Det er krevende for en kontorrotte å plutselig skulle være skogsmus.

Jeg har studert ut.no ganske grundig og kan slå fast at med base i Oslo uten bil så er det ikke mange helgeturer man kan få til basert på DNT-merkede løyper og hytter.  Kanskje må jeg rett og slett begynne å jobbe om kveldene slik at jeg kan ta meg fri om fredagene.  Med tre overnattinger er det mange turer som blir mulig.  Nå som skisesongen begynner blir også rekkevidden større og nye muligheter åpner seg.  Watch this space for more info!

Blå mannn på  blåmerket sti

Blå mann på blåmerket sti, i yr, iført vindjakke og regnbukse.  Beklager at jeg ser så sur ut!

Fremdeles muligheter i Oslomarka

Fremdeles muligheter i Oslomarka

Det er fint med vedfyring, men jeg er ingen tilhenger av den kulden som sitter i veggene når man våkner.  En times tid senere er det varmt igjen, jeg har spist min havregrøt (tøm posens innhold i en skål og tilsett halvannen deciliter kokende vann) laget kaffe og hatt i litt av melken jeg har i sekken.  Livet er godt (igjen).  Jeg er ikke revmatiker lenger, men er fremdeles allergisk mot å våkne i kaldt rom.  Og det er veldig åpenbart at jeg har glemt sukkeret som skal være i grøten.

Oppvasken er koppen og tallerkenen som jeg har brukt.  Koster gulvet og skriver i gjesteboken.  Mer valuta for pengene (230 kroner) enn å overnatte på en DNT-hytte alene, det skal du lete lenge efter.  Det regner fremdeles men vindjakken som gjør tjeneste som regnjakke er tørr.  Det er også ullgenseren og luen.  Efter en halvtime går regnet over til yr, selv om tåken er like tett.  Et par ganger kjenner jeg på vinden at jeg må være på en topp, og suset av trærne forteller at det er utsikt.  Den hadde sikkert vært fin.

Tåken letter men lavt skydekke gjør at jeg likevel ikke ser mer enn et par hundre meter.

Fristelsen er uimotståelig, og jeg går til Råbjørnhytta for å ta en titt på dem som driver teambuilding.  Det er syv stykker fra et reklamebyrå.  Klokken er halv elleve, hytta luker av gammel fyll, det er store poser med tomme ølbokser utenfor og en tom flaske Linje står på kjøkkenbenken.  To av de tre damene er meget bleke mens én av de fire mennene fremdeles ligger i sengen.  Jeg forteller om at jeg hadde bestilt her men at DNT hadde tilbudt meg å flytte.  De er lavmælt enige om at det ikke hadde vært hyggelig for meg å være tilstede.  Stemningen virker trykket.  Jeg takker ja til en kopp kaffe og efterlater dem til å rydde opp i sine egne problemer.

Tre timer senere ankommer jeg Bekkestua.  Også der er det tomt så jeg låser meg inn, fyrer i ovnen og seks Wasa Husman med kaviar defineres som “lunch”.  Jeg drikker teen jeg laget i morges.  Den er fremdeles rykende varm, men uten sukker fyller den bare halvparten av sin tiltenkte funksjon.

Jeg hører noen utenfor, en ung mann titter inn gjennom vinduet, og så det blir mye snakk på engelsk der ute før døren forsiktig blir åpnet.  Det er fire utenlandske studenter (USA og Australia) som er på sin aller første tur (ut i naturen, hvor ellers).  De har ikke helt forstått hva en Ubetjent DNT-hytte innebærer.  Selv om den ene har meldt seg inn i DNT for anledningen og fått nøkkel har de ikke forstått hva ikke strøm medfører (hodelykt, vedovn), at vann hentes i bekken betyr utedo, at DNT betyr at jeg er der selv om de har bestilt sengene, at det ikke er sengetøy og så videre.  Klokken er fire og jeg sier at det er mørkt klokken fem så jeg anbefaler absolutt ikke en to-timers retur til Hakadal.  Jeg orienterer så godt jeg kan, kommer med konstruktive forslag til løsning på praktiske utfordringer og oversetter alle praktiske råd jeg finner i hytteboken, men da jeg går hører jeg på tonen i diskusjonene som starter at dette heller ikke blir en problemfri kveld.

Ikke lenge efterpå blir det mørkt.

Hvordan ville livet vært uten hodelykt?

Hvordan ville livet vært uten hodelykt?

Salat fungerer

Salat fungerer

Jeg går tre timer i mørket.  Kombinasjonen av blåmerket sti hvor DNT virkelig har gjort jobben, GPS som gjør at jeg kan finne igjen stien når jeg mister den, og kart som gjør at jeg vet (mer eller mindre) hvor jeg skal gjør at jeg kan konsentrere meg om å gå.  Det yrer hele kvelden.  Kombinasjonen av ull og vindjakke gjør at jeg holder meg fin og varm selv om temperaturen synker og bare mørket holder meg ved selskap.

Glykemisk index forteller altså hvor hvor fort blodsukkeret stiger efter inntak av karbohydrater; man skal ikke ha lest mange aviser siste årene for å vite det.  Lavkarb0 er også noe alle har et forhold til.  Og alt det andre som handler om det samme.  Eftersom jeg aldri har slanket meg har jeg kunnet la være å tenke over all den fysiologien.

Men nå er det engang slik at kombinasjonen av Dry Martini, fireretters middager, oster, fyldige rødviner, overdådige luncher og italiensk bakverk akkumulerer seg.  En lang vår i Toscana hadde satt sine spor.  For å være ærlig: Et tiår i Toscana hadde satt sine spor.

Don’t over-think it er et godt motto.  Vel og merke efter at man nøye har tenkt gjennom at det ikke er så mye å tenke over.  Ikke gå på kurs for å finne ut om poteter har høyere glykemisk index enn ris.  Ved påske veide jeg 110 kg, nå er jeg under 100.  For første gang på mer enn 20 år.  At sjefen ved en anledning sa at Alt under hundre kg er femi har naturligvis være en ekstra ansporing.

At det føles veldig fint å være “lett” overskygges helt av tilfredsheten ved å ha greid å holde nytelsene under kontroll.  Det neste er å få joggingen under kontroll; det vil si å holde den oppe på at relevant nivå.

Det blir en vane å gå i mørket, og jeg venner meg til å hele tiden se efter neste blå malingsklatt.  Det er som om en del av bevisstheten settes av til denne ene jobben, og resten får fritt spillerom.  Det er regnsvart natt, jeg går alene og tilværelsen er fylt av min egen pust og lyden av støvlene mot lyngen.  Men tankene mine, de får du aldri (beklager, en utidig assosiasjon!).  Alt utenfor lyskjeglen ligger i stupende mørke; når det er mørkt kan man ikke se hverken hvor langt man har igjen eller hvor langt man har gått.  Det minner meg om å kjøre motorsykkel om natten: ingenting som kan forstyrre.

Den vanlige scenen: Middelaldrende mann med briller, stearinlys og fyr i ovnen.  Klisjé.

Den vanlige scenen: Middelaldrende mann med briller, stearinlys og fyr i ovnen. Nesten klisjé.

Vel fremme på Spikertjernhytta kan jeg ikke se noe tjern i mørket, men navnet lyver sikkert ikke.  Jeg fyrer opp (som vanlig), henger opp de våte klærne (som vanlig) spiser min kjedelige men mettende middag (som vanlig), blir god og mett (som vanlig), og foreviger meg selv mens jeg leser (som vanlig).  Beklager at jeg er så fantasiløs.  Men legg merke til at jeg studerer kartet heller enn å lese Morgenbladet!  Viktig å skape variasjon.

Mrykende varm morgenkaffe, Morgenbladet og blekt morgenlys

Rykende varm morgenkaffe, Morgenbladet og blekt morgenlys

Det regner IKKE ved Spikertjernhytta

Det regner IKKE ved Spikertjernhytta

Efter en god natts søvn i lakenposen under både dyne og ullpledd fyrer jeg opp (igjen), spiser havregrøt (igjen), lager kaffe med melk jeg har i sekken (igjen), leser videre på Morgenbladet mens jeg venter på at det skal lysne (igjen), vasker opp koppen (igjen), kløyver opptenningsved til neste gjest (igjen), skriver i gjesteboken (ditto) og går min vei (ibid).   Beklager fantasiløsheten (igjen).

Det regner ikke og det er antydning til sol.  Ikke sol, men i det minste indikasjoner på at solen faktisk finnes.

Bortsett fra den flotte overraskelsen det var at jeg traff folk på Ringdalskoia, og at det var varm kaffe og nylagede vafler å få, så går jeg i ensomhet og i mitt eget tempo ned til Skedsmokorset.  Lykken står den kjekke bi, og ruten forteller at bussen skal komme om mindre enn ti minutter.

Mens jeg venter stopper en bil, sjåføren forteller ut av det nedrullede vinduet at hun så meg spise vafler på Ringdalskoia og nå lurte hun på om hun kan kjøre meg noe sted.  Det er slik romaner starter.

En morgen, da T-banen gjorde et rykk og den unge kvinnen som sto ved siden av meg grep efter noe å holde i, og derfor tok et godt tak i hånden min, og efter at hun hadde beklaget og funnet noe mer pålitelig og mindre sosialt belastende å støtte seg til, da tenkte jeg at jeg skulle ha sagt til henne “Du, det er slik romaner starter”.  Men vi var på T-banen og jeg ville absolutt ikke bli fokus for anklager om utidighet.  Akkurat det samme tenkte jeg nå, og akkurat på samme måte holdt jeg det hele klokelig for meg selv.  Isteden spurte jeg om hun skulle til Oslo, eller til et sted hvor det er lett å komme seg til Oslo.

Et kvarter senere står jeg på Olavsgård og tenker på Berømte menn som har vært i Sunne og hvordan det er med ting som kunne ha vært men ikke ble.

Hele turen kan studeres her.  Min GPS sier at jeg gikk 53.2 km.

 

Kommentar-fritt nettsted