Denne første dagen gikk vi fra Montecreto til Rifugio del Firenze Ninfa. Dagens kart er her.
Ut på tur — aldri sur!
Når man starter på en lang tur, da er det mye som skal undersøkes. Er sekken for tung? Passer skoene? Er klærne passe? Har vi nok klær? Lekker vannflasken? Og så videre, i det uendelige. Og fordi denne turen vil ha mange høydemeter er denne første dagen på mange måter målestaven: Går det ikke bra i dag vil turen bli en trist affære. For å si det mildt.
Montecreto ligger på 840 moh mens dagens mål er på 1540. Syv hundre meter er en bra kneik og det går konstant oppover hele veien.
Efter å ha spist en frokost ingen husker så går vi gjennom Montecreto og kjøper frukt og vannflasker, og får laget panini til oss på en alimentari. Som alltid drikker jeg halvannen liter den første halvtimen for å “fylle opp”. Ved starten av stolheisen begynner oppoverbakken.
Det er eller har vært en off-road sykkel-uke i området. Stien vi sliter oss oppover har vært brukt som løype nedover. Det er plastbånd med advarsler ved hver sving, ved hvert stup, ved hver knaus. Opp, opp, opp.
Vi følger veien, vel stien, fra den for lengst fraflyttete landsbyen Marta til Montecreto. Vi passerer Pietra Morta som er en stor flat stein. Når de bar sine døde frfa Marta på vei til kirkegården i Montecreto, da var tradisjonen å la den døde hvile her. Kommunen (eller noen) har satt opp en plakett.
Geco hviler — han er et fantastisk turfølge!
I fjor hadde vi ikke hatt Geco mer enn i et par måneder. Å gå på fjelltur var like nytt for ham som for oss. Men nå, efter et år, kjenner vi hverandre så godt at han er “usynlig” på en måte. Han byr ikke på noen overraskelser, han drar ikke i nedoverbakkene, men er alltid klar for å trekke Mor oppoverbakke om ønskelig. Det er flott å se hvordan han legger seg i selen, bokstavelig talt, og bruker alle kreftene han har.
Venter på Mor (som tisser i skogen)
På 1460 meter kommer vi til toppen av stolheisen. Vi er slitne men ikke utslitt. Hva annet finner vi enn en stor gresslette og en bar! Det går ikke vei opp hit fra Montecreto, men ned, fra en vei som går til fjells.
En gjeng (50?) barn og ungdommer er på en kirke-tur. Det er ute-gudstjeneste; oppleves sikkert som eksotisk for italienske barn. Vi spiser maten, drikker vannet, og hører på med et halvt øre.
Vi drikker kaffe, spiser en is og hviler litt før vi går videre.
Her kan man gå ned til Le Polle. Geco og jeg kjørte dit i vinter og besøkte Livia og Sandro
Vi følger “veien” mot Passo del Lupo. På et særlig smalt sted finner jeg en fin fossil; det er en plante. Det blir et fint minne om turen!
På Passo dek Lupo er det en parkeringsplass, og der sitter vi en (god) stund på midtrabatten og hviler. Vi er nå på 1500 moh og snart fremme på Rifugio del Firenze Ninfa.
Det er tråløst nett på Rifugio del Firenze Ninfa
Matteo tar i mot oss, viser oss rommet, og sier at han blir borte noen timer. Rommet er moderne og badet er helt nyoppusset. Vel nede i resepsjonen er det underlig å oppdage at da Metto dro efterlot han oss helt alene. Vi surfer en stund, men det er enda tre timer til middag så vi kan ikke sitte og duppe i de store stolene. Vi går en tur.
“For oss er alt tynnere enn fire fingre å regne som carpaccio”
Ninfa er ett rart navn. Vi vet ikke om det er stedet som heter det, eller den lille innsjøen. Vi går ned til vannet, og rundt den på ti minutter. Ikke så veldig stor sjø med andre ord.
Det er to trattoriaer der nede ved sjøen og vi drikker kaffe på den ene. På det andre henger en plakat som forteller at man ser serverer romslige Bistecca alla Fiorentina. Det går et skitrekk videre oppover i fjellet.
Oss og ett par til
Til middag synes ingen det er rart at Geco er med; hvor skal han ellers være. Det er ganske befriende å ha det slik. Vi får robust kost i store mengder.
I morgen skal vi til fjells.