Denne dagen gikk vi fra Rifugio del Firenze Ninfa, over Monte Cimone og ned til Alpe di Sara i nærheten av Abetone. Kartet er her.
Dagen starter rolig i skogen; her på en carbonaia. En liten flate gravd ut i hellingen for å brenne trekull.
Gårdagens 700 høydemeter gikk som en drøm. Da kan man ikke vente annet enn at vi fortsetter ufortrødent med turen slik den er planlagt. Og planen er nye 600 høydemeter oppover til toppen av Monte Cimone på 2165 moh, og så 800 høydemeter ned til Alpe di Sara. Stedet har vi funnet i boken.
Merkene fra CAI starter rett utenfor døren på Rifugio del Firenze Ninfa og peker inn i skogen. Det er ikke så bratt men det går opp, opp, opp. Stien er godt merket og lett å gå. Vi skal forresten om noen dager forstå hvorfor stedet heter Rifugio del Firenze Ninfa; hva har Firenze med dette å gjøre?
Ikke så varmt som i fjor
På ryggen har jeg har den fantastiske 50 liters Osprey Atmos. Ingen sekk er så god å bære som den. Litt stor for en hytte-til-hyttetur som dette, men meningen er at da kan Hustruen bære en mindre sekk. Jeg bærer en god del av “felleseiet”. Men sekken sitter så godt at det merkes ikke. Men det går opp, opp, opp.
Monte Cimone! At jeg står med en stav i hånden betyr at det ikke er meg Geco har dratt på 🙂
På rundt 1700 moh kommer vi til tregrensen og utsikten blir bra. Noen skyer, men vi ser likevel pyramiden Monte Cimone og skianleggene rundt foten. Toppen av skitrekkene ligger ved foten av pyramiden på omlag 1900 moh og det er “bare” 250 høydemeter igjen.
Vi nærmer oss selve fjellet. Herfra er det ikke bare opp, det er bratt også!
Det mest iøyenfallende er de store radaranleggene som preger toppen. Ryktene forteller at når være et bra da ser man både Middelhavet og Adriaterhavet fra toppen av Monte Cimone. Det skal jeg undersøke en gang været er klart!
Skyer og tåke. Utsikten herfra er trolig veldig bra
Bortset fra ett eneste par så har vi hele fjellet for oss selv. Selv om det er første uken i juli.
Det er bratt opp til Monte Cimone. 45 grader eller deromkring. Både Sissel og Geco er slitne.
Det blir brattere og brattere. Det føles ikke farlig, men Hustruen vil ikke lenger ha Geco til å dra seg. Det er et tegn, for å si det slik.
Opp, opp, opp. Er det noe alle vandrere vet så er det “Man ser ikke på bildet hvor bratt det er”.
CAI, som tilsvarer det norske DnT, har gjort en kjempejobb med å legge tømmerstokker i terrenget. Dermed blir det en slags trapp man kan slepe seg oppover. Det er enda et stykke igjen til toppen.
Snart oppe, snart…..
De siste bratte partiene opp til toppen er det bare såvidt vi greier, men endelig (!) er vi oppe.
Sissel hviler fornøyd
Sissel og Tage på toppen av Monte Cimone!
Det er “lavt” skydekke så utsikten som skal være så fantastisk ser vi ikke noe til. Men vi er strålende fornøyde med å være top toppen av Monte Cimone.
Det er kaldt så vi trekker litt ned fra toppen for å spise nisten vi har med. Fleece og vindtett er helt nødvendig. Men varm, søt te gjør susen.
Vi skal ned, ned, ned
Det er tyngre å gå ned enn opp så det er bare én ting å gjøre: Begynne nedstigningen. Det er veldig bratt i begynnelsen. Veldig.
Langt der nede ser vi Abetone
Vi får plutselig litt regn, som stopper akkurat når vi har fått på oss regntøyet. Men vi orker ikke ta det av igjen, så det blir en varm halvtime før vi må ta det av enten vi vil eller ei. Så kommer vi inn i skogen og følger en skogsbilvei som går ned, ned, nedover i skogen. Det kjennes i knærne at vi også har gått mange hundre meter oppover i dag.
Sissel hviler svært tilfreds på Alpe di Sara
Men alt tar slutt, og endelig er vi nede.
Vi blir fantastisk tatt i mot på Agriturismo Alpe di Sara, av Sara selv. Hun serverer kaldt øl i store flasker og er som en sol. Og sier vi skal være fornøyde med dagens innsats.
Rommet er stort og rommelig, og helt nytt. Geco er naturligvis velkommen til å være sammen med oss. Hvor skulle han ellers være?
Middagen er raus; det sier alt man trenger å vite! Vi er veldig, veldig fornøyde med oss selv. Og vi tror at turens vanskeligste del er unnagjort.