Denne dagen gikk vi fra Alpe di Sara, fulgte eggen, og ned til Rifugio Tassoni. Kartet er her.
Ut på tur — aldri sur
Da vi spiste middag i går kveld begynte vi å planlegge dagens tur. Planen er å gå fra Alpe di Sara på omlag 600 høydemeter opp til vannskillet og så ned i en dal på andre siden. Der kan vi, i henhold til boken, overnatte på Rifugio Taburri. Men så langt har vi ikke greid å få kontakt med noen der. Vi får hjelp av Sara til å finne noen andre nummer, og til slutt får vi kontakt med eieren. Rifugio Taburri er stengt!
På grensen mellom Toscana og Emilia-Romagna
Urk.
Vi kaster oss over kartet, og avstandene er ikke oppmuntende. Det er veldig, veldig langt til neste sted vi kan overnatte, og rådsløsheten brer seg en liten stund. Men Sara redder oss! Hun tilbyr seg å kjøre oss seks kilometer, fra Alpe di Sara til Bellagamba. Det sparer oss for to timer, kanskje mer, og gjør at Rifugio Tassoni kommer innen rekkevidde igjen. I åttetiden drar vi avgårde, og hun er som en sol når hun forteller om dalen hun bor i, om folk og fe, og hvordan det er å drive et lite albergo der oppe.
Sara vil ikke ha betalt så vi takker så godt vi kan. Igjen er det åpenbart at livet på tur er mye rikere når man kan språket.
Sissel og Geco snakker sammen i pausen
Først går vi oppover gjennom skogen, stopper en liten stund på et rifugio hvor de skal servere kaffe og kake senere på dagen, før vi begynner å klarte oppover fjellet. Solen stråler og livet er herlig.
Opp, opp, opp.
Opp, opp, opp
Endelig oppe!
Flott hund sier jeg bare!
Langt ned. Veldig langt, faktisk.
Da vi endelig er oppe finner vi et sted med flott utsikt og spiser lunch. Det er veldig langt ned på alle kanter og utsikten er fantastisk. Mens vi sitter der går det opp for oss at turen videre, den må jo gå ned ett eller annet sted her. På kartet skal det være et nesten fem km langt flatt stykke herfra. øh, det må jo være over eggen der nede.
Eggen sett ovenifra
Vi titter over kanten og det er ingen overdrivelse å si at det blir litt uro i troppen.
På vei ned første “kneik”. Det er uendeigli mye brattere enn det ser ut til.
På vei ned
Nede på eggen
Første kneiken ned til eggen, sett nedenifra.
Men vi kommer oss ned, selv om det ikke er helt uten problemer!
Vel nede ser ikke eggen så ille ut.
Enkelte steder er det så bratt og smalt at jeg må gå uten sekk for å tørre å ha Gemo med meg.
Hustruen kjemper seg fremover!
Opp og ned, fremover, opp og ned
“Litt” sliten
Som om det ikke var utfordrende nok med eggen, så begynte det å regne. Og blåse. Vi trekker ned fra eggen og forsøker å gå et stykke i le, litt ned i skråningen. Men det er så bratt og tungt at vi er snart oppe på eggen igjen.
Endelig på andre siden! Fem (veldig) lange kilometer!
Når vi endelig, endelig, endelig kommer oss over eggen og opp på platået på andre siden. Det er yr, kald vind, og vi er slitne og trøtte. Vi sitter en stund, og drikker varm te. Det er ikke så mange kilometrene igjen til Rifugio Tassoni nå.
Men akk. Stien stuper nedover en åsside som er så bratt at det er umulig å gå. Det har regnet så det er sleipt og glatt, og forferdelig slitsomt å komme seg nedover. Det går gruelig sakte.
Kvernet lardo med rosmarin og varme “boller”
Men endelig kommer vi ned på en skogsbilvei, og kan sjangle den siste kilometeren frem til Tassoni.
For oss er det tre ting å si om Rifugio Tassone. Det første er at de som jobber der er fantastisk hyggelige, det andre er at det er veldig mye mygg der inne i skogen, og det tredje at maten er veldig bra.