Fra Rifugio Tassoni over fjellet til Canevare. Kartet er her.
Tidligere ble eiketrærne klippet. Derfor er de så tykke nederst.
I går gikk vi litt for langt. Og det gjorde vi forleden dag også. Ikke for langt i den forstand at vi har slitt oss ut, men lengere enn vi egentlig synes vi bør gå. Så i dag skal vi ha hviledag.
I fjor var det mye mas om den der hviledagen. Hver eneste dag skulle vi ha hviledag. Men når det kom til stykket så ble det likesom ikke til likevel. Men i dag skal vi ha hviledag; eggen vi slet oss over i går var rett og slett for meget.
Stien trenger litt kjærlighet
Men så viste det seg at det ikke var dekning der på Tassoni. Og så viste det seg at det var enda mer mygg enn det hadde virket som i går kveld. Og så viste det seg at å kjede seg er enda verre enn gå. Så da ble det ikke noen hviledag.
Kommer ikke Mor snart?
Men eftersom vi skulle ha hviledag så har vi ikke noen reservasjon for overnatting. Gutta på Taddori setter seg i sving og ringer til alle de kjenner. Vårt førstevalg er landsbyen Fellicarolo på andre siden av fjellet. Men der, på det eneste stedet hvor det er ledige rom, der får vi ikke ha med oss hunden inn på rommet. Hverken vi eller gutta der på Taddori har hørt noe så dumpt.
Men så, efter mye om og men, blir det klart at vi kan bo på Albergo Gabriela i Canevare. Da er det bare å gå dit, da.
På gjengrodde stier
Vi starter med å gå p åen skogsbilvei helt inn til dalbunnen, og så opp på toppen. Derfra har vi en flott utsikt over dalen og opp til eggen som vi gikk på i går. Fra denne siden ser det ut som en vennlig åsrygg.
Så følger vi en sti som er godt merket men som det ikke ser ut til at noen andre har fulgt i år. Gresset er til midjen så det er ganske tungt å gå. Og vi er hele tiden redd for å tråkke på noe, falle og brekke et ben. Seks hundre høydemeter senere er vi endelig nede.
Vi setter oss i parken utenfor kirken og spiser vår velfortjente lunch; nevnte jeg at gutta på Tassoni på alle måter gjorde en kjempejobb? En herlig lunch er en del av pakken
Nesten nede i Fellicarolo
Vi drikker kaffe på en bar, og de kjenner oss igjen. “Var det dere som trengte overnatting og som de ringte om fra Tassoni?”. Mer skal det ikke til, og praten er i full gang.
Hotellet som ikke ville ta i mot en hund er faktisk vegg-i-vegg, og de forteller at han som eier er en snurrig skrue. De har også rom i andre etasje, men alle er utleid.
Til Canevare, får vi høre, er det ikke langt. bare ned bakken og så opp på andre siden av dalen. Tyve minutter. Men, sider vi, på kartet ser det ut som om det er mionst to hundre høydemeter ned og så minst to hundre opp igjen. Det gjør man ikke på tyve minutter — “Er det lenge siden noen av dere personlig har gått herfra til Canevare?”. Det viser seg at det har ingen gjort siden barndommen, og da syklet de. “Men det er ikke langt”, forsikrer de.
Velfortjent øl på terrassen
Det tar neste to timer å gå fra Fellicarolo til Canevare. Først bratt ned til elven, og så veldig (!) bratt opp på andre siden. Det har gått et stort ras og stien er i dårlig forfatning. Men vi kommer da frem til slutt.
Påp Albergo Gabriella blir vi tatt godt imot (som alltid) og får et stort rom med en enorm terrasse. Efter å ha dusjet sitter vi der ute med en kald øl og har det ganske bra. Middag er upåklagelig og livet er herlig.
Men i morgen, da skal vi ha hviledag…..