Kartet er her.
Det er en drøy tur fra Finsehytta til Kjeldebu. Ikke særlig kupert så på ski må det være flott med ansiktet mot solen hele dagen. Hytta består av tre bygninger som alleså helt nye ut. Det var et par i to av husene så jeg tok det tredje alene. Det er herlig med solceller og USB for å kunne plugge i telefonen og spille musikk. Händel passer perfekt mens man spiser lys lapskaus med flatbrød og “kjenner på” å være alene. Händel Concerti grossi op. 6 passer perfekt. Akkurat passe lett og lystig uten å bli Haydn.
Det er to kommentarer som alltid går igjen: Man ser ikke hvor bratt det var, og Man ser ikke hvor stor den er. Det gjelder ikke mindre for isbreer enn andre ting.
Breen demmer opp et vann som av og til løfter hele breen og tømmer seg. I tidligere tider førte det til flom og store ødeleggelser nede i dalen. Nå renner vannet ned i det oppdemte Rembesdalsvannet uten å gjøre skade. Det skjedde igjen i fjor, til tross for at det er laget to tappe-tunneller under breen for å hindre vannet å vokse seg stort. Nedenfor breen var det tidligere en bro men den er nå borte. Derfor må jeg gå rundt Rembesdalsvannet og det legger minst en ekstra time på turen.
Det er ikke så lenge siden at breen fylte hele vannet. Nå er den på vei oppover fjellet og blir nok snart borte.
Det er en del folk på Rembesdalsseter. De har kommet fra Hallingskeid, Liseth, og fra Finse. Ingen baccalao å finne så det blir lys lapskaus til middag, igjen.
Jeg er først oppe så ingen forstyrrere meg mens jeg spiser min havregrøt. Det er blikkstille og selv om jeg er sliten i bena efter lange dager er det fint å komme i gang.
Hele søndagen gikk jeg i strålende sol. Det er lett å glemme at høyfjellet ikke er noen spøk når det er varmt og fint, vindstille og deilig. Ankom Finsehytta i totiden og kunne dusje og skifte i ro og mak, ta en øl på terrassen, og så gå bort til hotellet Finse 1222 og spise en (litt) tidlig middag. Toget gikk som det skulle og da kan man vel ikke ber om mer!