Det sner, det sner, hipp hopp
Planen var å ta bussen til Totenvika fredag eftermiddag. Skolen heter forresten Totenviken skole. Gå fra Toten til Hadeland med én eller to overnattinger og ta toget tilbake fra Jaren. Fra Mjøsa til Randsfjorden, med andre ord. Yr meldte sne så jeg kjøpte meg truger for å være sikker på å ikke bli sittende fast.
Fra Mjøsa og opp til Totenåsen er høydeforskjellen mer enn 500 meter. En bra kneik på fredag eftermiddag efter jobb. Der oppe var det fattige ti cm med sne og staver til å føle seg frem var alt som var nødvendig. Selv om det snedde tett gikk det greit.
Klokken halv ellve var jeg fremme ved DNT-hytta Toseter. Eller riktigere: Jeg var fremme ved Toseter, men fant ikke hytta!
De ti centimetrene var blitt til 20 og det var tungt å rote rundt i skogen i leting efter en hytte. Bildene jeg hadde sett på forhånd viste en sort tømmerhytte. Men å finne noe sort i bekmørket mens det laver ned, det viser seg å være umulig. Blåse gjorde det også. Iskald vind, må jeg få si.
Usikkerhet er å komme til Holmavassbu alene om eftermiddagen, 20 km fra Haukeliseter og finne hytte nedsnedd. Ti kuldegrader og minst ti sekundmeter.
Jeg tror på balanse. Livet er lettere å leve når det er i balanse. Mitt i det minste. Men balanse betyr ikke fravær av ting. At livet er i balanse betyr blant annet at jeg bør brenne av like mye energi på aktiviteter med stor usikkerhet som på de hvor utfallet er gitt. Det er lite diskusjon om hvordan en dag på kontoret vil ende. Den ender med at jeg går hjem, efter at den ble avbrutt omlag midt i av “lunch”. Jeg driver med spennende ting der på Majorstuen, men usikkerhet er ikke et ord jeg synes passer. Eller: Om hvordan ville jeg vært om usikkerheten rundt hvilket møterom som er ledig er det jeg greier?
Nei, usikkerheten må løftes til høyder som står i stil med sikkerheten ellers. Hvor stor er sannsynligheten for at T-banen går? Det må balanseres med sannsynligheten for at noe uventet med konsevenser skal skje. Som, for eksempel, at jeg ikke finner hytta hvor jeg hadde tenkt å sove i en myk seng. Følelsen, efter å ha bakset i sneen en times tid med tung sekk og med sne til knes, når det endelig synker noen hytte å overnatte i kommer jeg ikke til å finne, den følelsen er ganske god. Den balanserer fint ut alle timene i møter om detaljer ingen andre (i verden?) ser verdien av. Som ingen (ingen!) vil legge merke til at jeg bruker livet mitt på. Da, å til slutt dumpe sekken ned i sneen og si høyt: “Jeg finner ikke den der dumme hytta. Det er ingen annen utvei enn å slå opp teltet her i skogen”, det gir en ikke ubetydelig følelse av balanse. Tenk på et passende adjektiv.
Nettopp fordi uventede ting kan skje så hadde jeg tilfeldigvis et telt i sekken. Og liggeunderlag. Og sovepose. Og kokesettet. Og Real Turmat. Og lommelykten til å henge i taket. Et Cetera. Ved midnatt var jeg segneferdig av trøtthet og det tok derfor en times tid før jeg våknet og oppdaget at sommer-soveposen er alt for tynn i alle de kuldegradene som Totenåsen kunne by på. Men med ull og fleece som jeg tilfeldigvis hadde i sekken så sovnet jeg til slutt likevel.
Lørdag var det kommet en knapp halvmeter med sne. Det tar tid å lage havregrøt når man må smelte sne, og like lang tid å lage en liter med varm, søt te. Finne alle teltpluggene er heller ikke helt enkelt. Men til slutt er alt pakket i sekken, trugene er montert, og jeg er klar for tur.
Sneen er som pudder og bærer dårlig. Mine hundre kilo pluss tilsammen 30 kg med utstyr gjør at trugene synker ned, og det går veldig, veldig sakte fremover. Og det er slitsomt. Det skal ikke mer enn en halvtime med slit før jeg forstår at jeg kommer ikke til å rekke frem til Jaren i tide. Lygna ligger litt nærmere, men egentlig bare litt.
Det er ingen tuing beslutning å ta. Jeg er ute for å finne litt balanse, så å traske til Skreia er også en fin tur. Der rekker jeg akkurat siste bussen til Oslo og kan avslutte lørdagen med en halvliter på Orlando’s i Rostedsgate.
Balanse.