Lørdagskveld i Nordmarka

20170205-dscf3004-havregrot

Gårdagens sne i forteltet, nysene ute

Noen ganger, på lørdag eftermiddag, efter at både Aftenporten og Morgenbladet er konsumert og efter at ukens utsatte oppvask er tatt og TV’en ville ha blitt skrudd på om jeg hade hatt TV, isteden for å lese enda et essay fra Å leve med Shakespeare av Hobbestad, som jeg burde gjøre for min egen dannelses skyld, isteden for å legge meg på sofaen som jeg mener jeg fortjener, isteden for alt det så pakker jeg teltet og soveposen i sekken og tar banen til Sognsvann.

Det regner iskaldt i sentrum mens sneen drysser fint der oppe.  Det har kommet flere centimeter med sne.  Hadde jeg tatt banen til Frognerseteren kunne jeg sikkert gått på ski.  Isteden labber jeg avgårde inn i skogen i generell retning av Ullevålseter, men på vestsiden av vannene.  Efter å ha passert Lynhytta går jeg vekk fra stien og finner plass til teltet mellom noen granlegger.

Kanskje har min mor spist mer enn tilstrekkelig med havregrøt i sitt liv og derfor har ikke jeg vært nødt til å gjøre det; slik er det vel med havregrøt.  Uansett, jeg er glad i havregrøt.  Og aldri er lengselen så stor som når jeg ligger i soveposen og venter de nødvendige minuttene mens jeg hører på den hvesingen av gass som brenner på primusen.

20170205-dscf3005-havregrot

La oss heller fokusere på flammen

Det er vel ingen som sover like godt i en sovepose som i sin seng.  Selv om It is all in the liggeunderlag og jeg derfor har to så våkner jeg alltid mange ganger i løpet av natten.  Enten det nå er fordi en glipe gjør at jeg blir iskald på halsen eller hånden, vinden rusker i teltduken, det ikke er bare-bare å snu seg, eller hva det nå måtte være.  Så når jeg våkner halv syv som vanlig, og efter å ha spist havregrøten, da er det fantastisk å krype ned i soveposen igjen og sove to timer til.  Det er akkurat derfor jeg er er en time gange fra Sognsvann og ikke fem.

20170205-dscf3014-telt

Det er bare et par kuldegrader men min høst- og vår(sove)pose er for tynn når temperaturen synker under null.  Så om denne (u)vanen skal fortsette må jeg skaffe meg en tykkere pose.  Da jeg besøkte Totenåsen i november fikk jeg bittert erfare at en sommerpose ikke er tingen når det er under null.  Den tre-sesongposen jeg bruker holder akkurat, men heller ikke mer.  Så om temperaturen synker fordi -5 blir den for tynn.  Ikke annet å gjøre enn å handle.  Finn to the rescue får vi tro.

20170205-dscf3021-sne
Ullevålseter er full av skiløpere som ser mistenksomt på meg der jeg ankommer til fots.
20170205-dscf3025-skilopereVerden er aldri så kontrastløs som når det er tett skydekke og lett snedrev.  Jeg blir kald mens jeg står der og venter på at motiver skal komme forbi og fylle ut det grå.  Bare delvis vellykket.

Kommentar-fritt nettsted