Gjennom Rondane

20170310-dscf3123-maneskinn

Dovre nasjonalpark, på høyfjellet sør for Hjerkinn, i måneskinn.  Svært lite sne på fjellet.

Planen er enkel: Tog til Hjerkinn fredag eftermiddag og på ski gjennom Dovre nasjonalpark til Grimsdalshytta (DnT) med overnatting.  Lørdag gjennom hele Rondane, via Dørålseter til Rondvassbu. Søndag til Høvringen hvor bussen går ned til Otta. Kveldstoget tilbake til Oslo. Jeg presenterer planen i lunchen. Jon sier at den planen bør jeg revurdere, for det er vanligvis lite snø nord for Rondane. En annen, som skal få forbli anonym, sier at forrige helg var han i Rondane og det var nok sne i massevis. Mer enn vanlig, faktisk. Planen revurderes ikke.

The best-laid pland of mice and men often go awry.

20170310-dscf3124-skispor

Skispor i måneskinn før nedkjøringen til Grimsdalshytta

Togat ankommer Hjerkinn som avtalt klokken halv syv.  Jeg har avtalt med Hageseter Turisthytte at de skal komme og plukke meg opp på stasjonen.  Det sparer en time, for det er ikke løype nedover i dalen.  Yr har ikke levert varene så jeg kjøper rød smurning, og gjør meg klar til å legge i vei over fjellet.

Det er tilfeldig at jeg ser at min SPOT blinker rødt til meg; det er dekning så jeg får gitt beskjed til Hustruen.

Mildt og fint, og i måneskinn og vindstille blir det en herlig tur.  Riktignok svært lite sne og bart på alle knauser, men det gjør ikke så mye.  Selv om jeg kjenner at skoene gnager når jeg går i dem; dette er tross alt skisko og med stiv lenk er de ikke laget for fottur. 

Fremme på Grimsdalshytta noe over midnatt.  Det står tre par ski utenfor, så jeg lister meg inn, varmer en boks bacalao (det uten tvil beste DnT kan by på!), drikker ølboksen jeg kjøpte på Hageseter og har det fint.  Sovner halv to svært fornøyd med meg selv.

20170311-dscf3138-grimsdalshytta

Grimsdalshytta og gresstuster

Drøye fem timer senere, klokken syv har jeg allerede spist havregrøten og studerer kartet med kaffe i kruset.  Rutinen er å ta to dl havregryn med litt salt i, tilsette fire av de fem dl med melk fra en liten kartong, og bruke den siste dl i kaffen.  Solen stråler og jeg prater med de tre tyskerne som også har stått opp.  De skal, som meg, gå til Dørålseter i dag.  Men mens de skal overnatte der skal jeg spise lunch der, for jeg skal videre til Rondvassbu.  Dit skal de gå i morgen.  For faktisk så regner man to dagsetapper fra Grimsdalshytta til Rondvassbu. 

Det er bare 20 km fra Grimsdalsytta til Dørlåseter og ikke mer enn 14 videre til Rondvassbu.  En voksen mann må da kunne gå 35 km på ski i strålende sol, eller hva?

20170311_133625-barmark

Her kan man ikke gå på ski

20170311_124713-vinterblek

Vinterblek mann bærer skiene i vårsolen

20170311_134308-sne

Vinter i nordre del av Rondane.

Jeg har ikke gått mange kilometer før det synker inn at det å bære skiene, det kommer til å bli dagens tema.  Om man er velvillig så er det ti cm med sne.  Gress, mose og stein stikker opp overalt.  Det er godt og varmt så jeg lider ingen nød.  Bortsett fra at det som i går var antydning til gnagsår, det greier jeg ikke å unngå at spiser seg innover.  Jeg forsøker å stramme skoene, jeg forsøker å slakke.  Men det er ikke håp: Å gå i terrenget med tung sekk og skiene på skulderen, med skisko, det får man efter noen timer gnagsår av.  Og jeg blir veldig sliten av å gå på denne måten; litt på ski, litt til fots, av og på med skiene.

Planen var å ankomme Dørlåseter i tolvtiden, men jeg er ikke fremme før klokken tre.  Der treffer jeg en jente (25 år?) som hadde planer om to uker i telt og som derfor trekker en tung pulk.  Hun har vært to dager på Dørålseter for å hvile ut efter å ha slept pulken fra Grimsdalshytta på mosen og over steinene.  Hun er litt motløs.

Hun kan fortelle at det skal blåse opp utover kvelden, fra sør.  Men, sier hun, det er sne herfra og sørover mot Rondvassbu.  Jeg sitter en time, spiser nisten og drikker søt te; klokken fire drar jeg videre.

20170312_080136-litt-vind

Fra Dørålseter mot Rondvassbu; det har begynt å blåse

Det var meningen at jeg skulle være uthvilt nå.  Men den tunge sekken sammen med det tunge føret har tæret på kreftene.  Men 14 km er jo bare til Kobbhaughytta og tilbake til Sognsvann!

Efter et par kilometer vestover svinger jeg sydover og inn i dalen som ender på Rondvassbu.  Bare ti km igjen.  Vinden tar seg opp og det blir tyngere og tyngre å gå.  Store bare flekker hvor vinden blåser av sneen. 

Klokken åtte er det fattige syv km igjen til Rondvassbu. Men det har er så mye vind at det er vanskelig å stå oppreist i kastene og hver gang jeg tar en skiene for å forsere et bart område er jeg livredd for å miste dem.  Og det har blitt mørkt.  Og jeg er fullstendig tom for krefter.  Ingen skam å grave ned kjentmann i tide, så jeg bestemmer meg for å snu og gå tilbake til Dørålseter. Jeg setter meg ned i ly av en stein, finner frem telefonen, og skriver en meldig til Hustruen.  Hun må ringe til Rondvassbu og si atjeg ikke kommer; det siste jeg ønsker er en leteaksjon!  Med vinden i ryggen er det gjort på halvannen time å komme seg tilbake.

Jeg har aldri snudd før, og det føles både som et nederlag (å måtte gjøre det) og som en seier (å greie å gjøre det).  Jeg undervurderer belastningen det er å presse seg til et punkt hvor man forstår at situasjonen begynner å bli farlig fordi man er ved grensen til det man greier.

Både jenta og de tre tyskerne er (veldig) overrasket over å se meg ankomme klokken halv ti om kvelden.  Jeg er så sliten at jeg knapt greier å spise før jeg faller overende i en seng og sover.  Gnagsårene som nå virkelig begynner å plage meg, de gjør at jeg får en unaturlig gange både på ski og ellers.  Dermed bruker jeg andre muskler og blir enda mer sliten.  Og det er i seg selv utmattende å kjempe med vind så sterk at man blir bekymret for sin egen sikkerhet. Klokken elleve er jeg i seng med verkende kropp.

Jeg har lovet å være på jobb mandag klokken åtte.  For å rekke det må jeg stå opp i fem-sekstiden på søndag, gå til Rondvassbu, hvile, og derefter komme meg til Otta.  Toget (hvor jeg allerede har betalt 700 kroner for billetten) det går klokken seks.

Kroppen stritter i mot når klokken ringer halv seks, magen stritter i mot vassgrauten, og føttene stritter i mot å få på seg sko.  Halv åtte er jeg avgårde.  Solen skinner og det er vindstille, men det hjelper liksom ikke.  Jeg går noen titalls meter, hviler på stavene, og går noen nye meter.

Nordenden av Rondvatnet er fint som skøytebane og jeg må pigge meg fremover over isen. Det hadde jeg ikke greid i motvinden i går, så jeg takker meg selv for avgjørelsen. Men for hver meter blir det litt mer sne. Fire kilometer senere, vel fremme på Rondvassbu, er det skikkelig norsk vinter. I eftertid viser det seg at han som garanterte for sneen i Rondane han hade vært akkurat her.

Jeg er ikke fremme på Rondvassbu før klokken ett.  Fem og en halv time på fattige 14 km!

20170312_130958-suppe

Dagens suppe på Rondvassbu; den søte eplemosten var den beste jeg har smakt i hele mitt liv.

Jeg får ros på Rondvassbu for å ha snudd i tide, og er glad for det.  Jeg spiser dagens suppe og drikker en eplemost.  Jeg sitter på en pinnestol for jeg tror at om jeg setter meg i noe mykt vil jeg ikke greie å reise meg igjen.  Søvnmangel og utmattelse.

20170312_132751-sokker

Du vet du har gnagsår når blodet trekker gjennom sokkene; på Rondvassbu.

Jeg forsøker å skifte “gnagsårplasteret” men sårene har blitt så store at jeg i så tilfelle mpå sette plasteret rett på kjøttet.  Det er ikke mulig så jeg lirker på meg sokkene igjen, drikker en kopp kaffe og spiser en nystekt vaffel.  En times hvile er alt jeg tillater meg.

20170312_135423-badestamp

Badestampen ved bredden av Rondvatnet

Jeg gir opp å gå til Høvringen som planlagt.  Jeg er ikke sikker på at jeg vil greie det på to timer.  Det må jeg greie for å å rekke bussen.  Isteden sikter jeg på Mysuseter.  Dit er det stort sett nedover og halvannen time senere er jeg fremme.

20170312_180758-utslitt

En helt utslitt mann venter på toget på Otta

Jeg ringer en drosje som kjører meg til stasjonen i Otto.  Der er det en halvtime til toget kommer, og jeg tar en selfie.  Jeg er like sliten som jeg ser ut.

20170312_220613-plattform

En utslitt mann med tung sekk som også må bære på ski, og som ikke har en 20-kronemynt til en bagasjetralle, for denne mannen er perrongen svært lang fra vogn 1 til Oslo S.

Kommentar-fritt nettsted