Skiturer

Det hele startet med at Marianne på onsdag sa at jeg definitivt ikke fikk være med på en vennekveld fredag hvor hun, noen venninner og noen homofile gutter skulle møtes for å snakke om gutter.  I ren trass bestemte jeg meg for å isteden tilbringe kvelden på Kikut.  Det var varmegrader og regn så skituren ble strabasiøs for meg.  Men før jeg kunne gå på ski måtte jeg ordne med sekk, og ski, og staver, og anorakk, and what not.  Men likevel ble det starten på en fornyet interesse for å gå på ski.

Påsken er tidlig i år, og tre uker efter påske er det fremdeles sne i høyfjellet.  Yr melder strålende vær, om enn vind.  Jeg tar meg fri fredag og klatrer ombord på Haukeliekspressen torsdag eftermiddag.  På vei til sentrum tar jeg meg kraftig sammen og greier å ta en selfie.  Jeg vet ikke hvorfor jeg hater at folk ser at jeg tar en selfie, der jeg står i turutstyr med ski og proppfull sekk.  Dustetelefonen lager et høyt liksom-kamera-klikk, og jeg hater at det tiltrekker seg oppmerksomhet.

Jeg er her for å forøke noe nytt; bevege meg uten for det som vi nå kaller komfortsonen.  Planen er å gå sørover, mot solen, fra Haukeliseter via to DNT-hytter og ende opp på Hovden øverst i Setesdalen.  Ruten fant jeg på UT.no.

Det hele var litt trøblete, for alt må passe med offentlig transport.  Toget til Finse måtte jeg droppe eftersom Skarvrennet går av stabelen denne helgen, mange steder er det stengt fordi påsken er over, og så videre.  Men, altså, Haukeliekspressen til Haukeliseter om eftermiddagen og så Setesdalsekspressen fr Hovden tilbake til Haukeli på søndag (går ikke lørdag), hvor det er korrespondanse tilbake til Oslo.

Jeg har ikke vært der før, så jeg tok den sikre varianten: Fjellrom.  Det betyr et ordinært hotellrom, med enkel standard må jeg få si, men med eget bad og frokost inkludert.  En mye bedre løsning hadde vært å handle inn en ølboks på forhånd og sovet “på sal”, så det skal jeg gjøre neste gang.  Uansett, jeg spiste masse rømmegrøt og drakk en designer-øl.

Vinden kommer i digre rosser.  Ene øyeblikket er det white-out mens i neste skinner fullmånen på det hele.  Bortsett fra vinden og kuldegradene er det egentlig fint vær.  Bildene på hjemmesidene viser forresten at badstuen og badestampen ligger ved bredden av vannet.  Men nå ligger de på toppen av en lang nedoverbakke.

Vannet er regulert og nå om vinteren tappes vannet sakte men sikkert ned for å lage strøm.  Snesmeltingen fyller vannet opp igjen og det er klart til å tappes igjen neste vinter.  Da isen la seg, da var vannet breddfullt mens nå er vannstanden omlag 20 meter lavere.  To utfordringer: Kartet stemmer dårlig med terrenget og der vannet har trukket seg tilbake ligger isen igjen som store flak med sprekker imellom.  Det første kan man løse med GPS mens det andre er farlig.

Det er fullmåne fordi vi er tre uker efter påske.

Klokken ni har jeg spist frokost, fått termosen fylt med søt te, og legger i vei sørover.  Første gangen alene på snaufjellet vinterstid, på et sted jeg aldri har vært.  Jeg har litt sommerfugler i magen der jeg går med den iskalde vinden i ryggen.  Det blåser ikke riktig så mye som kvelden før, men mer enn nok til at jeg er godt tilknappet der jeg går.  Jeg er alene.  Ensom majestet, tillater jeg meg å tenke.

Fra tid til annen ser jeg en kvist.  DNT har ikke fysisk fjernet kvistingen, slik de skrev i en epost at de hadde gjort nordover mot Litlos.  Men det meste er blåst vekk (vil jeg tro).  Det er vekselsvis steinhard skare og myk fokksne.  Det må ha vært godt og varmt her for noen dager siden for skaren bærer meg godt også uten ski.

Sekken veier 18 kg.  Jeg har ikke ekstra skitupp, ikke ekstra skisko og heller ikke en ekstra skistav.  Men ellers er jeg godt utstyrt.  I særdeleshet: Selv om planen er å gå til den selvbetjente hytta Holmavassbu så har jeg mat til to dager.  Deriblant min eneste luksus, som er en halvliter melk.  Om jeg kan starte dagen med varm melk i kaffen så blir alt så meget bedre.

Selv om det er bitende kaldt så skinner solen.  Det er sikkert 20 år siden sist jeg brukte solbriller, men jeg har dem med i sekken.  Og nå er tidspunktet å ta dem på.  Jeg husker at jeg var sneblind en påske i barndommen, og alene på fjellet er det ikke noe jeg ønsker å eksperimentere med.

På Haukeliseter koster det 125 kroner å fylle termosen og smøre niste til lunch.  Jeg forsøker å ikke tenke på prisen når jeg sitter ved et vann (som ikke er regulert) i ly for snefokket.  Spaden er fin å ha for å grave en grop til bena; det finnes ikke noe annet å sitte på en skaren.  Ett enslig skispor leder hit.

På termosen har jeg søt te.  Det drikker jeg aldri ellers, men på tur smaker det mye bedre enn kaffe.  Og åpenbart bedre enn sort kaffe.  I tillegg kan den til nød drikkes når den har blitt kalt, i motsetning til kaffe.

Det er ganske mange kuldegrader, og et fint dryss av sne, så jeg blir snart kald, og saler opp og går videre.  Jeg har ikke fjellski.  Men fordi værmeldingen er så bra og jeg ellers har med meg godt med utstyr har jeg “tatt sjansen”.  Utfordringen er at på skaren får jeg ikke styring og plogingen er ikke tilstrkkelig for å holde farten nede.  Når jeg treffer fokksne synker skiene ned og jeg går overende.  Det neste på handlelisten er fjellski.

Kulden biter på nesen og jeg står hele tiden med ryggen mot vinden.  Og ansiktet mot solen.  Jeg er fornøyd med at jeg ikke har falt for UV-tullet, men har Polaroid.  Ingenting tar reflekser som Polaroid.  Jeg ofrer ikke solen en tanke.

Fordi jeg koser meg, tar bilder, ikke minst: Navigerer sakte og forsiktig, så er jeg ikke fremme ved Holmavassbu før i femtiden om eftermiddagen.

Synet som møter meg når jeg nærmer meg er ikke oppløftende.  Det ser ut som om bare pipen stikker opp av sneen.  Vel fremme ser situasjonen litt bedre ut, men bare litt.  Jeg har ikke vært her før så jeg vet ikke hvor døren er.  Jeg gjetter på at den må være i kroken.

Spaden er primært lett.  Den er kort og har lite blad men den er lett.  En bra spade når den bæres men ikke til bruk i større prosjekter.  Som å grave frem en DNT-hytte.

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg blir litt urlig der jeg står.  Det er flere times gange til neste hytte og det er ganske kaldt.  Dagslyset vil vare et par timer til.  Jeg har aldri tenkt så nye over hva rent faktisk utløser en redningsaksjon i fjellet (“Røde Kors Hjelpekorps måtte hente en middelaldrende mann….”), men nå “kjenner jeg på” den følelsen.

Vel, det er ikke annet å gjøre enn å begynne å grave.

 

Jeg bruker en en time på å grave meg inn under taket og frem til inngangsdøren.  Det tar veldig på ryggen å stå på kne inn under taket og grave, sneen er mer enn to meter dyp.  Det går alt for sakte fremover, og jeg kommer til å være her i minst et par timer til. Jeg trenger en annen løsning.

Et stykke bortenfor ligger det en liten bu.  Jeg går dit og det viser seg å være en “sikringsbu”.  Det vil si, et sted å overnatte om man ikke kan overnatte på selve Holmavasshytta.  Den er ikke engang låst (med DNT-nøkkelen).  O lykke!

Sikringsbua er spartansk utstyrt, men den har ovn, senger og gass.  Så selv om det er ganske mange kuldegrader der inne så er det veldig deilig å sette seg ned, fyre i ovnen og bytte ut skisko med ullsokker.  Jeg har med teposer og sukker så efter en stund føles ikke livet så ille.

Jeg har egentlig ikke gått så mye på ski i vinter.  Noen turer i Nordmarka og noen turer på hytta, det er alt.  For, når sant skal sies så foretrekker jeg å gå til fots.

Kanskje er det fordi jeg så lett tenker på ulykker og “hva hvis”-greier.  Listen over ting som kan gå galt er lang, fra kladder til brukket kraveben (eftersom jeg har opplevd det, på ski, er sannsynligheten 1).  Og om uhellet er ute så rammer konsekvensene mye hardere.  Legg til regulerte vann med åpne råker, isfall og ras så fremstår det å gå om sommeren som a walk in the park.

En helg i begynnelsen av februar tok jeg toget til Gol og gikk på ski på Golsfjellet.  Kamben tilbyr henting på stasjonen og fint skiterreng så da kan det ikke bli bedre.  Bortsett fra at det ikke skal regne på Golsfjellet i februar.  Jeg hadde ikke med rød, så det ble noen tunge dager med bak-glatte ski.

Faktisk: På ski er eneste stedet jeg har tro på blå heller enn røde løsninger.  Jeg må virkelig sette meg inn i hva som har skjedd innenfor smørefri ski de siste to tiårene.  De jeg hadde i, øh, 1995 eller deromkring, de fungerte men hadde veldig dårlig gli.

Maten på Kamben er som overalt ellers.  Men de steker vafler on demand når man kommer fra tur.  Med seterrømme og syltetøy som er godt over gjennomsnittet.  Jeg tok også en tur efter middag hver kveld, og da var betjeningen på pletten med Aas og Linje.  Ekte bayer, ikke den for tiden allstedsnærværende IPA.  Undergjæret øl er bedre enn overgjæret, selv om undergjøret er vanskeligere få til.  Om jeg har forstått det rett.

IKKE FERDIG!