Min venn Merete
Morgenstund
Hyggelig å ha vært gift i 25 år. Enda hyggeligere at mine venner tar tid til å minne meg på det. Men det var ikke så hyggelig at jeg ikke hadde tid til å prate med dem som hadde tatt seg tid til å komme. I gamle dager satt vi oppe om natten og snakket mens alle andre sov. Når skal vi få tid til det neste gang?
Det irriterer meg at min Nikon D80 i kombinasjon med min (ellers så) fantastiske Sigma 30mm har fokus litt foran det jeg ønsker å fokusere på. Legg merke til at hennes høyre skulder er i fokus mens ansiktet er akkurat bak fokusplanet. Argh!
Ellers var helgen preget av et litt for ambisiøst program. Jeg fikk hverken tid til å snakke rolig med venner slik jeg ønsket, eller sitte i ro og kjenne fter hvordan det er å ha vært gift i 25 år. Neste gang, kanskje.
Det jeg imidlertid fikk tid til, det var å fundere over hvorfor i all verden flammen på komfyren er blå. Det var en grytidlig morgen klokken halv seks, alle sov, og det eneste som hold meg selskap var susingen fra den blå flammen. Jeg kunne fundere over hvordan et hus med 30 gjester kan være så uendelig stille. Og, altså, hvorfor flammen er blå.
Hun jeg laget kaffe til ble glad, og da var det verdt det.