Enkel mat

Jeg har en hemmelig velgjører i Norge.  En som hver uke ikke bare kjøper Morgenblandet.  Men som også putter det i en konvolutt og sender det til meg.  Med navnet sirlig skrevet på utsiden.  Og med en liten formue i frimerker på konvolutten.  Jeg vet ikke riktig hva jeg har gjort for å motta denne gleden i posten, men jeg håper det er fortjent.

Jeg legger avisen ved sofaen.  Hver dag, før jeg sovner efter lunchen, leser jeg en side eller to.  Slik varer Morgenbladet hele uken.  Og hver eneste dag sender jeg takknemlige tanker til min venn i Norge.

Mye interessant i Morgenbladet.  Det er mye jeg ikke forstår; særlig kunst-teoretiske utlegninger går meg hus forbi.  Likevel antar jeg de er fornuftige om man bare aksepterer noen aksiomer som snur den vante verden på hodet og kaller det unormale for normativt.    Men tidvis kan man ikke gjøre annet enn å slå seg for pannen og rope O Dio (eller tilsvarende).

På nest siste side har Morgenbladet noe man, om man legger velviljen til, kan kalle en mat-spalte.  Det er en viss Margreta Stølen som lager overtidsmiddag, hva nå det er, til de ansatte i avisen.  Hun er billedkunstner.

I denne ukens artikkel slår hun fast at asparges er et sikkert vårtegn; jeg noterer bak øret at hun neppe noen sinne har vært i Tromsø i mai.  Uansett, hun sier at nå er sesongen for friske, sunne asparges rett rundt hjørnet.  Derefter  presenteres hun en efter sigende klassisk pastavariant.

Hvor den skal ha vært klassisk er ikke lett for meg å si.  Den inkluderer nemlig ikke så rent lite.  For å si det mildt er det vanskelig å se hvor alle disse ingrediensene skulle ha vært å oppdrive samtidig.  I klassisk tid, altså.  Før globaliseringen gjorde alt tilgjengelig overalt.  La meg presentere hva Stølen mener mener man behøver for å lage en klassisk pastarett.

Først kommer det jeg antar er det som skal bli en eller annen form for saus

• 3 sjalottløk, finhakket
• 1 persillestilk
• 1 timianstilk
• 1 estragonstilk
• 2 ss gressløk, finhakket
• 2 laubærblad
• 5 pepperkorn
• 2 dl hvitvin, gjerne en sauvignon blanc
• 0,5 dl hvitvinseddik
• 0,5 dl fløte
• 200 g smør, skåret i terninger
• salt

Derefter det som kreves til selve grønnsakene

• 12 store, grønne asparges
• 300 g røkelaks
• 12 sjalottløk, finhakket
• ca 500 g fersk tagliatellepasta
• 0,5 dl fløte
• 1 bunt gressløk, finhakket
• 2 ss lakserogn
• salt og pepper

Som en kuriositet noterer jeg at hun in passing avslører seg som helt uvitende; det står nemlig Kok tagliatellen etter angitt koketid.  Bare en som ikke lager mat ville ha funnet på noe så dumt.  Det skal være: Kok pastaen til den er ferdig.  Hva en (kinesisk?) trykkeriarbeider tilfeldigvis satte på pakken er helt uvesentlig.  I beste tilfelle rådgivende.

Jeg ligger på sofaen og gremmes.  Ikke riktig så mye at jeg ikke sovner, men tilstrekkelig til at jeg husker det når jeg (endelig) våkner.  Derfor, efter å ha kjørt Hustruen til flyplassen kjører jeg til matbutikken fast bestemt på å spise asparges til middag.

Vel hjemme konsulterer jeg kokeboken som definerer det toscanske kjøkken.  Som jeg tenkte finnes det også klassiske oppskrifter som inkluderer asparges.  Riktignok bare én.  Her er hva man trenger:

• Asparges
• 1 egg per person
• smør til å steke i
• pepperkvern
• Parmesan

Stek aspargesen forsiktig i godt smør.  Stek ett egg.  Servér med litt revet parmesan og, eventuellt, litt pepper.

Beklager.  Dett var dett.  Stølen bruker tre spalter på å forklare sin fremgangmåte.  Den toscanske oppskriften er 18 ord lang.

Asparges, laks, persille, timian, Et Cetera er sikkert godt.  Men kan man avgjøre om aspargesen er av ypperste kvalitet når man tømmer på vin, eddik og fløte?  For er det ikke det det handler om: Kjenne på råvarene?  Handler mat virkelig om å se hvor mye som kan addéres uten å miste fokus fullstendig?

De asparges jeg hadde kjøpt de var rett og slett fantastiske.  To euro femti for en stor bunt.  Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre med de resterende tre fjerdedelene.  Kanskje kjøpe en masse røkelaks og rogn og lage en klassisk pastarett.  Og servere med hvit, gjerne en sauvignon blanc.  Nei , shame on you, Morgenbladet!

Jeg smaker på dagens Chianti.  Ikke så verst.  Hvit, gjerne en sauvignon blanc, hadde sikkert også fungert.

Det er også sesong for melon.  Jeg lukter på den.  En herlig søt duft fyller nesen.  Å smake på en honningmelon efter å ha luktet på den er som å trekke ned trusen på en kvinne: man vet hva som kommer men det er ikke mindre spennende av den grunn.  Denne er akkurat så smakfull som jeg forventet.  Med tynne skiver prosciutto stagionata crudo blir det en opplevelse verdt å minnes.  Som de fleste ganger man er så heldig å kunne trekke ned en kvinnes truse.
Jeg er sikker på at denne melonen kunne ha vært servert med røkelaks, persille og rogn.  Men jeg er også overbevist om at det ikke ville ha tilført noe av verdi.

Dagens siste glede er fire (store!) reker.  For å kunne nyte dem kunne jeg sikkert ha laget en saus av laks og rogn, med persille og estragon og timian og sjalottløk and what not.  Men jeg velger å la rekene få fortelle sin egen historie.

For å la rekene komme til sin rett lager jeg en saus av noen tomater jeg finhakker, litt hvitløk og litt fløte.  Rekene får koke noen minutter i sausen mens spaghettien koker.  Spaghettien får forresten koke til den er ferdig.  Serveres uten persille, laks eller timian.

Jeg kunne sikkert ha drukket hvit til rekene—gjerne en sauvignon blanc—men Chianti fungerer greit.

Mens jeg nå står her på kontoret og konstaterer at min aller siste sigar i ordets rette forstand er fordampet, at min flaske Afflingem er oppdrukket, at BWV 175 snart er slutt, og at det for lengst er leggetid er jeg glad jeg kan nyte enkle gleder.

Enkel mat.  Enkel vin.  Enkelt og greit.

Post Scriptum: Takk, Frode, for kniven!