Solbærsyltetøy
Som regel er jeg ikke forberedt når jeg møter noe som gjør at jeg synker hen i funderinger om fortiden. I dag var det solbærsyltetøy. FrodeF har gitt meg et glass i gave og i dag åpnet vi det til frokost. Her i Italia er det nemlig ikke grovbrød og leverpostei som gjelder på den tiden av døgnet. Med Pippi innen rekkevidde var min lille venn med på notene. Vi unngikk mirakuløst å få solbær på klærne.
Innerst inne ville det egentlig gledet meg om noe av det rosa hadde blitt tilsølt. Sikkert grunnløst, men det provoserer meg unødig at jenter kles i rosa og gutter i blått her nede. Eller, for å illustrere: når vi møter noen så spør de ikke “Hva heter barnet?”, de spør “Er det en gutt eller en jente?”. Uskyldig, kanskje, men det stikker dypere. På italiensk finnes det ikke noe ord for “unger”. Det heter enten gutter eller jenter. Og, her kommer poenget: medmindre en gjeng med unger utelukkende består av jenter, så skal man bruke ordet gutter om dem. Det vil si, en samling gutter heter gutter, en kombinasjon heter gutter, og bare en ren jentegruppe heter jenter.
Det samme gjelder forresten for voksne: signori betyr herrer, men kan brukes når man tiltaler en forsamling herrer eller en blandet forsamling. Bare når det åpenbart utelukkende er damer tilstede kan man si signore.
Klart, italienere kan ikke noe for at de ikke har ordet unger i språket. Men i sin alminnelighet stikker det mye dypere. Du ser aldri kvinner i posisjoner som betyr noe, en kvinnelig lege kan ikke signere med Dotttore men må signalisere en annenrangs vurdering ved å skrive Dottoressa, det finnes ingen kvinnelige professorer (professore) de er alle profesoressa, reklamen bruker (halv)nakne damer på en måte vi i Skandinavia ikke har sett siden Porno-Hagens tid (for dem som husker ham), og så videre.
Min datter!
Med dette som bakgrunn blir det klarere hvorfor jeg reagerer så unødig sterkt på de rosa klærne. I seg selv er det ikke noe galt med en rosa genser, men den er en del av noe større. Noe større jeg ikke liker.
Men, altså, vi gjorde et godt innhugg i solbærsyltetøyet. Og nå kommer jeg (endelig) til poenget: Øvrebø bodde i Tangen Terrasse 54. I haven hadde de en solbærbusk. Mye annet også, men av en eller annen grunn husker jeg best solbærbusken. Den busken har jeg ikke tenk på siden 1980 eller noe slikt. Det var vel omtrendt da jeg gjemte meg under den for siste gang. Mens Livia gasset seg i italiensk frokost (loff med solbærsyltetøy) satt jeg og tenkte på gamle dager. Hvordan det var å leke gjemsel med Knut, Nils og Anne. Og Åse Hanne, Tor Ivar og alle de andre.
Vi har en nabo som har en meget direkte og ujålete stil. En klar fordel er at man får rene ord for pengene. Ulempen er at man blir unødig provosert. Jeg ble dypt rystet da hun sa at hun hadde vanskelig for å tro at jeg kunne være særlig nært knyttet til Livia – hun var jo ikke mitt barnebarn på ordentlig. Som kjent kommer alle provokasjoner innenifra så når blir provosert ligger alt til rette for å tenke seg om. Grundig.
Trolig er mine gener ikke sterke nok til å overdøve hjertet. Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår det der med gener. Men at tilknytning skal avhenge av gener, det er som å insinuere at barnemishandling ikke finner sted. Men, som fullt ut erkjent: Provokasjon kommer innenifra.
Min nabo Domolo døde i eftermiddag. Han var på vei hjem efter å hentet vann i kilden. Flere snakket med ham og alt var ved det vanlige. Fem meter hjemmefra fikk han vondt i brystet, satte fra seg vannflaskene, gikk fire meter, før han falt død om. Han ble født i Montemagno for åtti år siden og har bodd her hele livet. Gift med Maria fra San Lorenzo (flere hundre meter fra Montemagno), og med to barn og fire barnebarn som alle bor i Motemagno. Det er feil å tro at lykken bare er å finne andre steder, ved å reise rundt på jorden uten stans.