Prisen i Tyskland er 8,29
Prisen i Italia er 20,41
Jeg er ingen stor tilhenger av VG, men det finnes da gode artikler også der (fra tid til annen). Det er 150-års jubileum for Italia i dag, og VG tilbyr en god kommentar i sakens anledning. Situasjonen er minst like ille som det påstås i kommentaren.
Avstanden mellom “Italia” og folk vi kjenner er meget stor. Alt henger sammen med alt, og politikerne får lov til å herje med landet fordi folk ikke bryr seg, og folk bryr seg ikke fordi politikerne herjer med landet. Det er bare når man ryster på hodet over den politiske eliten, med Hr. Berlusconi i spissen, at man kan begynne å forstå hvor anderledes forhold italienere har til sin familie. For oss fra Norge, vi som har tillit til Staten og derfor føler et visst ansvar, for oss er det forunderlig å møte en hel nasjon hvor Staten bare er en marginal størrelse man ikke føler noen tilknytning til. Og tilsvarende: Vi som forventer og krever at Det Offentlige skal ta omsorgen for våre familie når de trenger det. Mye å lære om Norge for en nordmann her. På godt og ondt!
Språk er makt. Å kunne flere språk åpner dører. Jeg slutter aldri å forbløffes over hvor liten verden er, sett med italienske øyne. For eksempel er det ikke mulig for italienere å handle på Amazon.com, Amazon.co.uk eller Amazon.de. Helt enkelt fordi de ikke kan lese hverkent engelsk eller tysk. Dermed er de henvist til å handle på Amazon.it. Men verden er ikke et hyggelig sted. Apenes har rett når han spør “Hvor kommer antagelsen fra, at alle vil deg vel?” Amazon vet å utnytte at kundene ikke har noe valg. Sjekk prisene på 50 CD’er på Amazon.de og Amazon.it. Til pass for italienerne, synes nå jeg. Problemet er at “italienere” her betyr ungdommen. Selv om ungdommen i teorien lærer engelsk på skolen, og i teorien kanskje også fransk eller spansk, så har jeg truffet alt, alt for mange som ikke engang kan si good morning; how do you do? Surfe til Amazon.co.uk eller Amazon.de er langt utenfor rekkevidden.
Her ligger naturligvis en lærdom for oss: Vi må sette pris på at vi har lært språk. Og håpe at våre barn lærer fler og ikke færre språk i fremtiden. Ryktene som formidles gjennom nyhetene forteller vel kanskje en annen historie.
Mens vi snakke om skole: What does a teacher make? Anbefales!
To små damer
Ossi buchi
Som et ledd i norskopplæringen i denne delen av familien hadde vi i helgen besøk fra Norge. De unge damene hadde det kjempegøy. Om sannheten skal frem så var Livia litt vel opptatt av “min”, men det må man nok bare regne med fra en toåring. Det var nyttig for henne å se at ikke bare Morfar snakker anderledes enn alle andre (her).
Mens barna lekte på kontoret satt Far og Morfar (dog ikke i slekt) og snakket om Penrose Tiling, om gleden ved å programmere, og utvekslet argumenter for hvor viktig det er å eie ting som er vakre. Det alternative ståstedet er at livet er for viktig til at man kan fokusere på ting. Alt mens vi hørte Pippi-sangen om og om igjen.
Vellykket besøk; jeg håper vi kan dra og besøke dem om ikke så lenge. Synd det også må forhandles med foreldrene – det hadde vært enklere om jeg kunne bestemme slikt selv.
Denne helgen er tonen en annen. Først spiller vi Erroll Garners Concert by the Sea før vi smyger oss til hjemlige traker med Hot Club de Norvège. Til musikken har vi først carciofi lessi. Før vi tar til oss zuppa di zucca gjør vi plass til en lite sformato con spanaci. Som secondo har vi ossi buchi.
Til kjøttet intet mindre enn en Brunello di Montalcino, Banfi, 2000. Vi trakk den opp og tømte den på en karaffel en drøy time før vi skulle drikke den. Det var likevel ikke tidlig nok, og den fortsatte å øke gjennom hele måltidet! Meget, meget bra! Takk til Andrea!
Lunchen planlegges
Det er naturlig å bruke ett måltid til å planlegge neste. Mens vi spise årets første colomba pasquale som vi skylte ned med den tradisjonelle Muscato d’Asti ble vi enige om at søndagslunchen best intas i/på Artinino utenfor Firenze. Litt leting i gamle favoritter og en telefonsamtale så er vi sikret.