Slik går nå dagan

Teorien forteller oss at i akademia der sitter man enten på sitt kontor og forsøker å forstå noe andre har forstått, eller så snakker man med andre i håp om å forstå noe ingen andre har forstått.  På samme måte så forteller teorien at dersom man arbeider i turistindustrien, da har man fri hele vinteren.  Begge teoriene har lite med virkeligheten å gjøre.  Men på samme måte som jeg fortsatte å lyve om hvordan virkeligheten så ut til studenter og stipendiater alt for lenge, skal jeg tillate meg å gi inntrykk av at jeg nå har min seks måneders vinterferie.

Hva skal man så bruke en seks-måneders ferie til?  Bor man i Italia er det ingen vei utenom å besøke Roma.  Man kan si hva man vil om Roma, men dersom man lever i “vår” kultur så kommer man ikke utenom.  Det er greit at kinesere tar det hele med ro, men det kan ikke vi gjøre.  Vi som bor i Vesten.  Jeg har tidligere forsøkt å rapportere fra reiser til Roma.  Det der med Roma er ikke så lett; Roma er “for mye” på en måte.  Et godt spørsmål er derfor: Hvordan “angripe” Roma?  Om ikke annet så var jeg med på enda ett lite fremstøt forleden.

I forlengelsen av “Roma” har jeg kjøpt bok som viste seg å veie hele 3.2 kg.  Den heter Chiese di Roma.  Som kjent (?) er man mer eller mindre enig om at det finnes én kirke i Roma for hver eneste dag i året.  Boken tar for seg de hundre vakreste.  Argumentet er at for enhver epoke i Vesten de siste 2.000 år så finnes det en kirke i Roma som enten er bygget i den epoken, har kunst fra den, eller på annen måte gir et innblikk.  De hundre utvalgte spenner derfor over 2.000 år av vår kultur.  Slik er det uavhengig av hva man måtte mene om religion som intitusjon.  Her er det mye flott å se.  Faktisk så tror jeg at jeg skal bruke (store) deler av min seks-måneders ferie til å besøke hundre kirker i Roma.
As if.

Min gamle Nikon D-80 gjør fremdeles jobben.  Bildet som viser to av mine fem kvinner, på Termini i Roma, er forbløffende godt eksponert.  Jeg satte f/8 (og ISO 200) og min D-80 valgte 1/250 s.  Så vidt jeg kan forstå er eksponeringen perfekt.  Good for me.  Men jeg tok flere bilder av denne Kvinnen inne i Santa Maria Maggiore.  Jeg tok med D-80 satt på ISO 800, 500 og 320.  Jeg synes ikke annet enn ISO 320 er verdt å bruke.  De andre er for grovkornet.  Om det er noe som får meg til å sikle efter et nytt kamera så er det den teknologiske utviklingen som er gjort akkurat her.  Alternativet er, naturligvis, stabiliserte linser.  Men hva skal jeg gjøre for å få samme “farten” som min 30mm Sigma f/1.4?  Bildet fra Santa Maria Maggiore er tatt med ISO 320 på  1/20 s.  Og altså f/1.4.  Med så lite lys er det ikke mange alternativer.

Det er fire grunner til å ikke kjøpe en Nikon D-700 (siden vi snakker om høy ISO, mener jeg).  For det første veier kroppen alene et fullt kilo.  Dernest koster det 15.000 kroner.  D-700 ligger teknologisk bak Nikon D-7000; det vil si at dersom FX er drømmen da skal man vente på neste generasjon.   Til slutt, fordi jeg må lytte linser.  Som amatør blir det Absolutt For Meget.  Da er det eventuellt bedre å skaffe seg bedre lysfølsomhet med en ny Nikon D-7000.  Men min D-80 er 580 gram, en D-7000 750 gram.  Oh my, oh my.  Kanskje jeg skal kaste alle hemninger overbord å gå for en Leica M9 først som sist?  Hva er vel 53.000 kroner for kroppen når man må ut med 12.000 kroner for en 35mm f/2.5?  Jeg skulle nok ha hatt betydelig mer fri og tid til å fotografere enn det jeg har for å forsvare noe slikt for meg selv.

Det er litt “ork” å dra med seg blitzen jeg har kjøpt.  Den er så liten som den kan bli, men er man allergisk mot å ha ting i lommene (og rundt halsen) så er det ikke størrelsen det kommer an på.  For å si det slik.  Bildet med Camparien er tatt inne i en bar (i Roma) med assistanse fra blitzen.   Lyset som kommer inn fra (hennes) høyre er blitzen reflektert i vinduet.  jeg forbinder blitz med paddeflate bilder og kullsorte skygger.  Teknologien går fremover også her.

En gang for det som virker som veldig lenge siden snakket en venn om Fart.  Fart, det er det du har i livet ditt når du husker det i eftertid.  Det som på utenlandsk heter “outside the comfort zone”.  Det er en utfordring å holde Farten oppe.   “Mere fart” har jeg lært henne at man må rope om det går for sakte. Det holdt forresten på å gå galt det der: Ser man gjennom søkeren er det lett å feilbedømme fart og avstand og man kan lett få en huske rett i ansiktet.  Synd at jeg ikke kunne by på blå himmel.  Alt er penere med blå himmel i bakgrunnen.

Å rope Mere Fart er ikke tilstrekkelig for oss i mer satt alder.  For meg er det å kjøre motorsykkel en viktig del av å holde Farten oppe.  Aldri er man så inne i tilværelsen som når man “suser avgårde” (for de som husker den sangen).  Nå er det Portugal som står for tur.  Det går jo mot krise også der, så vi holder tradisjonen ved like.  Vi var i Thailand da bath’en sprakk og sank 25% over natten, Spania for to år siden, Hellas i fjor og nå Portugal.  Vi hadde planlagt Irland første uken i desember, og planen var tydeligvis tilstrekkelig til å dytte landet utenfor kanten.  Hvor skal vi dra neste år, mon tro?

I forbindelse med turen til Portugal har jeg kjøpt en Spot Personal Tracker.  Det er en dings jeg fester på sykkelen.  Dermed kan eventuellt bekymrede døtre surfe over til Google Maps og se hvor vi er.  Tanken er at om vi ser ut til å ha parkert i dagevis i et juv i ødemarken i Portugal, og vi ikke svarer på telefonen, da kan det kanskje gi grunnlag for å svinge seg litt rundt.  Det er som med ABS: Trenger du det ikke, merker du det ikke men når du trenger det er det for sent å skaffe seg det.  Hustruen rynker litt bekymret på nesen; hun synes nok livet hennes er litt vel fullt av dingser.  Men som den gode ingeniør jeg er snakker jeg overbevisende om teknikkens herligheter så den blir nok med.

Årets første MC-tur gikk forresten til Pitigliano.

I tillegg til kirkeboken har jeg kjøpt The Art of Photohraphy.  Jeg tilbyr følgende sitat:

Did you ever try to say something worthwhile (in ordinary conversation) about any subject you found uninteresting, or about which you had no opinion?  It is impossible!  You have nothing to say because you have little interest in it.  In general, that doesn’t stop most people from talking.  Just as people talk about things of no real interest to them, they also take pictures of things that have no real interest to them, and the results are uniformly boring.

Om ikke dette gir deg lyst til å kjøpe den, ja da vet ikke jeg hva jeg skal si.  Som “alltid” er det en del prat om teknologi som nå er helt avlegs (papir, kjemikalier og greier) men det gjelder å se “gjennom” det å se på resultatene.  Om du oppnår det du ønsker ved å bruke kjemikalier i mørkerommet (mørkrommet?) eller i PhotoShop er jo ett fett.

Det er ikke mulig å passere et sitat som det her uten å forholde seg til det.  Så spørsmålet blir da: Hva opptar meg; hva vil jeg “snakke om”?  Problemet er at jeg ikke vet.  Men jeg snakker ikke om sport, ikke om landskap eller bittesmå ting (macro).  Det ser ut som om jeg enten snakker om portretter eller om “gamle greier”.  Problemet er, synes jeg, at jeg ikke har noen “gode argumenter” å komme med i noen av dem.  Uansett om jeg forsøker å si noe med et ansikt, eller om noen gamle greier, så synes jeg ikke de “snakker tilbake” til meg.  Trolig er det litt prematurt å bruke 53.000 kroner på en Leica M9 når jeg føler det slik.

Bildet av kirkene i Pitigliano er forresten tatt med f/8 (ISO 320 i seks sekunder).  Jeg synes stjernene rundt lyskasterne ble fantastisk flotte.  Det er ekte tåke og ikke “PhotoShop” du ser.

Men én ting forbløffer meg: Hvem skulle tro at jeg er så stø på hånden at jeg kan ta (ganske) skarpe bilder på 1/10 s?  Igjen forbløffer den lille blitzen meg.  Eksponeringen er perfekt (synes nå jeg, da), og blitzen gjør at farvene kommer godt frem.  Ellers blir jo alt orange under gatebelysningen.  Men jeg synes ikke scooteren i Pitigliano “snakker til meg”.  Og da er det hele kanskje forgjeves.