Livet som det er her

Grumpy, old men

Det er ikke alltid så lett å avgjøre når noe tar slutt.  Som regel glir man fra det ene til det andre.  Selv å forlate jobben er ikke det samme som at det tar slutt.  Det tar tid å kvitte seg med gamle greier.  Hvor lang tid det tar avhenger nok av hva man har drevet med, og med hvilken intensitet.

Med dette bildet, tatt i den imponerende spisesalen på Palazzo Gello, føler jeg at min tid i akademia endelig er slutt.  Det er noen år siden jeg “sluttet”, men nå har jeg bearbeidet alle løse tråder og gjort ferdig alt som skulle arkiveres (på mange måter).

Takk til Arne som tok bildet.

Osteforelesning

Av og til får jeg spørsmål om det ikke føles tomt å ha forlatt mitt forrige yrke.  Svaret er nei, av to grunner.

For det første var jeg bra lei av Kvalitetsreformen (“Målene for Kvalitetsreformen kan oppsummeres i tre punkter: Kvaliteten på utdanning og forskning skal bli bedre, intensiteten på utdanningen skal økes og internasjonaliseringen skal økes.” fra Regjeringen).  Bare glede i å slippe det hykleriet som følger med å ha NOKUT hengende omkring.

For det andre så har jeg ikke på noen måte sluttet å undervise.  Men jeg foreleser om andre ting.  Her om hvordan man lager ricotta.  I rollen som gjesteforeleser på Universitetet i Agder.

Snart middag

Vi var på en tre-dagers mini-ferie.  Vi overnattet på Rifugio di Carrara (Campo Cecina).  Her venter hun på maten.

Det å være syk og tilbringe natten alene på et hotellrom i utlandet, det er ikke en god kombinasjon.  Hva annet kan man gjøre enn å se på TV?  Dagen efter bar det jo på sykehus.  Der fikk jeg medisiner som nesten tok livet av meg tre uker senere.

Spørsmålet er nå: Vel tilbake på trygg grunn efter å ha stått ustøtt på gravens rand, hva fortjener jeg å kjøpe til meg selv?

Lever livet

Ikke noe galt om tradisjonellt natteliv men det er mye spennende å lese på Internett også.  Mens Hustruen snorker som bare hun kan ligger jeg her og leser om det ene og det andre.  Om Nikon D700, for eksempel.

Plutselig ser jeg at maskinen min har innebygget kamera og noen minutter med installasjon av ting og tang så fungerer det til og med.  Dermed kan jeg bringe til torgs bilder fra mitt spennende natteliv.

Eftersom bloggen ikke bare skal handle om Livia skal jeg begrense meg til å fortelle at hun i dag kunne si sitt førte ord.  Som den positive personen hun er ble det ordet JA.  Mor, Mormor og ikke minst Morfar hadde stor glede av å få henne til å gjenta det mange ganger.

Uansett hvor stort noe er så er det likevel summen av detaljene.