|
|
Skrevet 31-12-2010  Vil, vil ikke!  Alle må hjelpe til Hva skal man gjøre med en liten pike som veldig gjerne vil sove, men som absolutt ikke vil legge seg? Hva andre gjør, det vet jeg ikke. Men her hos oss, her kan man da sovne på fanget til Morfar mens de voksne fortsetter å snakke sammen. Hvem som har det best av Frøken og Morfar er ikke åpenbart.
 Tante Bodil Som vanlig er det ikke noe problem for en toåring å holde seg våken helt frem til halv ti. Fra syv til åtte lages det mat. Allt må hjelpe til, også Mormor. Så spiser vi fra klokken åtte. Først caprese. Derefter crostini, efterfulgt av kort pasta med blomkål. Derefter pruciotto crudo med faggioli all’ucceletto. Til slutt sitronkaken som Lee kom med på første juledag, men som det ikke var plass til da. Til dette en rød som Bodil hadde med seg, og litt Muscato d’Asti til kaken. En vanlig, eh, torsdag er det vel.
Skrevet 26-12-2010  Hovedpersonene  Lysekronen Det er litt underlig for meg som ikke engang er døpt å dra med meg folk på gudstjeneste. Men vi har jo Paven i nærheten, omlag 20.000 kirker tilgjengelig og kirkeklokker som naboer. Da er det på en måte naturlig å være tilstede på gudstjenesten som innleder julen. Om ikke annet så av kulturelle årsaker. For dem som ikke liker den moderne stilen så kjøres det messe på latin i en mindre kirke her i byen. Bildet viser hovedpersonene. Efter nattverden legger biskopen barnet i krybben, og julen kan begynne. Religionen er på tilbakegang også her i landet. Som i Norge er det ganske mange flere på Gudstjeneste på julaften enn resten av året.
Juleevangeliet leses ved midnatt. Fra den berømte prekestolen i hvit marmor, og under lysekronen Galileo Gelilei satt og så på mens han undret seg hvorfor den svingte i takt med musikken også når den svingte saktere og saktere (i det minste, mindre og mindre). For den som ikke forstår hva en pendel har med musikk å gjøre anbefales litt mekanikk. Teknisk sett er ikke lysekronen den som Galileio satt og så på selv om den henger på samme sted; orginalen var mye mindre og henger i katedralens museum.
Men for meg er jul ikke gudstjeneste men heller mat og julegaver. Maten skal jeg ikke si så mye om bortsett fra å slå fast at det var mer enn nok av den. Det mest vellykkede var ossi buchi første juledag; osso bucho i entall. Jeg begynner å få sving på det der!
Jeg er ikke noen stor gave-mann. Ikke er jeg flink til å finne gaver som fenger, og å finne gaver til meg er (nesten) umulig. Jeg har alt jeg trenger, og dersom jeg ønsker meg noe er det en grunn til at jeg ikke allerede har kjøpt det. En Nikon D-700 for eksemel (deilig, men for stor og tung) eller en BMW R1200GS Adventure (20.000 euro). Det er fordi “gave” nesten alltid betyr “en ting”.
Årets mest fantastiske julegave var ikke en ting, men en melding på Facebook (av alle steder!). Til deg som skrev kan jeg bare si at jeg kan ikke huske at noen gave noen gang har varmet mitt hjerte så mye. Så også Facebook kan brukes til noe nyttig.
Skrevet 18-12-2010  Sigarrøyking i Tromsø Ah – det var tider det. Dengang en mann kunne røyke sigar, midt i gaten, uten å bli kritisert. Dengang alle var enige om at Kaffebønnas anti-røykepolitikk var noe søtt og sært man lett kunne forholde seg til. Dengang vi to bodde på magre 270 kvm og hadde mye mer enn to meter med sne i haven. Siden har vi jo flyttet til et mye større hus, røykeforbudet Kaffebønna fulgte med oss til Toscana, og ble jo efterhvert innført også i resten av Norge. Dengang vi tjente en million i året og trodde det var normalt å drikke kaffe på Bønna til 40 kroner stykket. Eller hva de nå kostet. Og kakene de hadde i en periode: 270 kroner på IIK søndag formiddag. For dem som husker IIK.
Alt dette tenkte jeg på da jeg i går betraktet 1.3 cm (13 mm) sne her i Montemagno. Her er 1.3 cm tilstrekkelig til å skape kaos og stillstand. Slik det var dengang det kom 50 cm nysne natt til 16. mai i Tromsø. Det sier litt om klimaet at 1.3 cm i desember har samme effekt på samfunnet som 50 cm midt i mai.
I dag har jeg lært noe nytt. Økologisk landbruk skal, blant annet, føre til bedre velferd for husdyr. For eksempel at kyr slipper å stå i bås, men får røre på seg. Norge er jo ikke i stand til noe slikt på egen hånd, men her har det kommet krav fra EU (der de gode tingene skjer – miljøvern og slikt; noen som har hørt om “Euro 4” miljøkravene? Det heter ikke “Norge kravene”. Det er ikke uten grunn!).
Men tilbake til melken: Den norske landbruksministeren har bestemt at “små” bruk skal unntas. Det vil si: “Små” bruk kan selge melk under merkelappen økologisk uten å følge regelverket. Men det er altså bare “små” bruk som er unntatt. “Store” bruk må følge regelverket.
Men, det er alltid et men: Landbruksministeren har også bestemt at bruk med mindre enn 35 kyr er “små”. Probelemet er at gjennomsnittet i Norge er 19 kyr. Eller med andre ord: Om du betaler mer for økologisk melk i tro på at du gjør en god gjerning, vit at den gode gjerningen utelukkende er å berike grådige bønder.
Som vanlig må vi sette vår lit til EU. Dersom man er opptatt av miljø og slikt, mener jeg.
Skrevet 16-12-2010 
 Julenisse Om sannheten skal frem så lurte jeg meg ut på terrassen midt på natten, iført en sigar og utstyrt med min nye blitz. Jeg skulle øve meg på å bruke blitzen i mørket. Og jeg skulle snikrøyke en sigar. I prinsippet kan jeg røyke på kontoret men jeg er redd for å få kjeft av Marianne. Så jeg bruker natten til å kose meg så godt jeg kan.
Blitzen åpner nye muligheter og jeg er forbløffet over hva som er mulig. Det er lenge igjen til jeg har lært meg å bruke den. I det minste slik jeg liker å kunne bruke tingene jeg eier: Jeg liker ikke overraskelser fra ting. Den er ikke så kraftig, men som bildet skulle vise så lyser den i det minste uten problemer opp hele hjørnet hvor jeg koser meg alene i natten.
Det vil være å ta for sterkt i å påstå at jeg ikke ble oppdaget der jeg satt og koste meg.
Ellers kan vi fortelle at Julenissen har ankommet Montemagno.
Skrevet 11-12-2010  Solbærsyltetøy Som regel er jeg ikke forberedt når jeg møter noe som gjør at jeg synker hen i funderinger om fortiden. I dag var det solbærsyltetøy. FrodeF har gitt meg et glass i gave og i dag åpnet vi det til frokost. Her i Italia er det nemlig ikke grovbrød og leverpostei som gjelder på den tiden av døgnet. Med Pippi innen rekkevidde var min lille venn med på notene. Vi unngikk mirakuløst å få solbær på klærne.
Innerst inne ville det egentlig gledet meg om noe av det rosa hadde blitt tilsølt. Sikkert grunnløst, men det provoserer meg unødig at jenter kles i rosa og gutter i blått her nede. Eller, for å illustrere: når vi møter noen så spør de ikke “Hva heter barnet?”, de spør “Er det en gutt eller en jente?”. Uskyldig, kanskje, men det stikker dypere. På italiensk finnes det ikke noe ord for “unger”. Det heter enten gutter eller jenter. Og, her kommer poenget: medmindre en gjeng med unger utelukkende består av jenter, så skal man bruke ordet gutter om dem. Det vil si, en samling gutter heter gutter, en kombinasjon heter gutter, og bare en ren jentegruppe heter jenter.
Det samme gjelder forresten for voksne: signori betyr herrer, men kan brukes når man tiltaler en forsamling herrer eller en blandet forsamling. Bare når det åpenbart utelukkende er damer tilstede kan man si signore.
Klart, italienere kan ikke noe for at de ikke har ordet unger i språket. Men i sin alminnelighet stikker det mye dypere. Du ser aldri kvinner i posisjoner som betyr noe, en kvinnelig lege kan ikke signere med Dotttore men må signalisere en annenrangs vurdering ved å skrive Dottoressa, det finnes ingen kvinnelige professorer (professore) de er alle profesoressa, reklamen bruker (halv)nakne damer på en måte vi i Skandinavia ikke har sett siden Porno-Hagens tid (for dem som husker ham), og så videre.
 Min datter! Med dette som bakgrunn blir det klarere hvorfor jeg reagerer så unødig sterkt på de rosa klærne. I seg selv er det ikke noe galt med en rosa genser, men den er en del av noe større. Noe større jeg ikke liker.
Men, altså, vi gjorde et godt innhugg i solbærsyltetøyet. Og nå kommer jeg (endelig) til poenget: Øvrebø bodde i Tangen Terrasse 54. I haven hadde de en solbærbusk. Mye annet også, men av en eller annen grunn husker jeg best solbærbusken. Den busken har jeg ikke tenk på siden 1980 eller noe slikt. Det var vel omtrendt da jeg gjemte meg under den for siste gang. Mens Livia gasset seg i italiensk frokost (loff med solbærsyltetøy) satt jeg og tenkte på gamle dager. Hvordan det var å leke gjemsel med Knut, Nils og Anne. Og Åse Hanne, Tor Ivar og alle de andre.
Vi har en nabo som har en meget direkte og ujålete stil. En klar fordel er at man får rene ord for pengene. Ulempen er at man blir unødig provosert. Jeg ble dypt rystet da hun sa at hun hadde vanskelig for å tro at jeg kunne være særlig nært knyttet til Livia – hun var jo ikke mitt barnebarn på ordentlig. Som kjent kommer alle provokasjoner innenifra så når blir provosert ligger alt til rette for å tenke seg om. Grundig.
Trolig er mine gener ikke sterke nok til å overdøve hjertet. Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår det der med gener. Men at tilknytning skal avhenge av gener, det er som å insinuere at barnemishandling ikke finner sted. Men, som fullt ut erkjent: Provokasjon kommer innenifra.
Min nabo Domolo døde i eftermiddag. Han var på vei hjem efter å hentet vann i kilden. Flere snakket med ham og alt var ved det vanlige. Fem meter hjemmefra fikk han vondt i brystet, satte fra seg vannflaskene, gikk fire meter, før han falt død om. Han ble født i Montemagno for åtti år siden og har bodd her hele livet. Gift med Maria fra San Lorenzo (flere hundre meter fra Montemagno), og med to barn og fire barnebarn som alle bor i Motemagno. Det er feil å tro at lykken bare er å finne andre steder, ved å reise rundt på jorden uten stans.
Skrevet 3-12-2010  Zoom H1 Handy Recorder På slutten av året ser jeg, hvert år, med forbløffelse på min inbox. Per i dag (28 dager igjen!) inneholder den 696 eposter. De ligger der fordi jeg bruker inbox’en som en slags ToDo-liste. Problemet er velkjent: Sakte men sikkert synker ting nedover og blir borte. Med i de stille dagene i begynnelsen av januar, hvert år, da tar jeg meg sammen og sletter alle sammen.
Vel, sannheten er at jeg arkiverer dem sammen med all annen epost fra året som er forbi. Det har jeg gjort de siden 1992. En dag jeg ikke har annet å gjøre skal jeg starte med 1992 og arbeide meg fremover. Så om du en dag får svar på et spøsmål du sendte meg i 1992 så vet du at jeg jeg har fått en fridag.
Jeg kom til tenke på inbox’en da jeg så nærmere på bildet. Jeg ser jeg bruker skrivebordet på sammen måten; CD’en som ligger der under noen ledninger er programvare jeg må installere en dag jeg har tid. Men før vi kommer så langt har jeg plassert enda en ting på skirvebordet. Det er en ZOOM H1. Saken er at Livia hører alt for lite norsk. Derfor må jeg gjøre en innsats. Men det ligger en historie bak, og den må jeg fortelle først.
 Artisjokker er godt! Et veldig sterkt og klart minne fra barndommen er at Fatter’n leste inn eventyr på (spole)bånd til meg. Om jeg har forstått det riktig så reiste han og i periodene han var borte spilte Mutter’n dem til meg. Om det er samme anledning vet jeg ikke, men i et album her jeg sett meg selv som liten gutt med veldig store øretelefoner på. Uansett, jeg husker noen av de eventyrene veldig godt.
Saken er at han fortalte eventyr han hade laget selv, og som i bunn handlet om musikk. For eksempel om flyet (en CD-9, naturligvis; noen som husker CD-9?) som bodde på Kastrup. Når flyet ikke fant hjem på grunn av tåke, da kjørte brannbilene ut på rullebanen og spilte yndlingsmusikken i høyttalerne sine. Flyet hørte musikken og fant trygt veien hjem. Hva er yndlingsmusikken til en DC-9 som har brannbiler som venner? Det kan bare være én eneste ting, nemlig Mozarts 40. symfoni. Årsaken? Fordi første satsen den starter slik: “Kjøre brann, kjøre brann, kjøre brannbil”.
 Alle må hjelpe til Effekten er at hver eneste gang jeg hører (deler av) den symfonien så husker jeg eventyret. Og det er den effekten jeg vil oppnå. Jeg har installert Audacity og laget en liten prøve. Her kan du høre starten på det som skal bli en lang serie av eventyr til Livia. Jeg skal både lese inn norske folkeeventyr (Asbjørnsen og Moe) og fortelle noen av de mange historiene jeg har på laget. Og det er ikke få!
Du hører at kvaliteten på lyden ikke er god (nok). Det er både fordi mikrofonen jeg brukte var for dårlig, men også fordi den naturligvis var knyttet til en datamskin som lager bakgrunnsstøyen du hører. Derfor må jeg kunne ta opp på et stille sted, og det er her min nye Zoom H1 kommer inn i bildet.
Poenget er altså at jeg vil at hun skal høre mer norsk. Ved å lese inn eventyr som hun kan høre på om kvelden (isteden for å kjøre det 99,99% av italienere gjør, nemlig å se på TV) kan jeg kanskje bidra til at hun blir bedre i norsk. Vi ser nemlig at efter to dager med oss så kommer de norske ordene frem, litt efter litt. Men så er det en uke med italiensk, så er de borte igjen. Håpet er at når hun har lagt seg om kvelden, da kan hun ligge i sengen sin og høre på Morfar fortelle eventyr.
Men alt tar tid. Hver torsdag og fredag er vi mormor og morfar på heltid. Nå er det sesong for artisjokker og vi gasser oss. Det gjør Livia også. Vi vet ikke hva vi skulle gjort om ikke hun var like glad i mat som det vi er. Ord kan ikke fortelle hvor flott vi har det når vi er på kjøkkenet alle sammen, det lukter mat, og alle gleder seg. Noen bare til mat mens andre tenker på hvor heldige de er som bor så nære et så vidunderlig barnebarn.
Skrevet 23-11-2010  Foto: Hustruen, naturligvis Mye å si om bildet, om hviklen flott dag det var (selv om været var grått og veldig u-toscansk), hvilke følelser som er i sving hos den ene og den andre, om lykke, om De Viktige Tingene, og alt det der. Men bildet forteller også en helt annen historie.
Som man kan se har jeg gifteringen på høyre hånd. Det er ganske nytt. De siste ti årene har jeg stort sett hatt ringen på venstre ringfinger, ikke høyre. Det er ikke mye som skal til for at det skal ligge en historie bak.
Saken er at leddene mine pleide å være opphovede av gikt. Å få gifteringen ned på høyre ringfinger var vanligvis umulig. Og om det var mulig var det risikabelt: Jeg risikerte å ikke få den av. Alternativene var høyre lillefinger eller venstre ringfinger. Høyre lillefinger var problematisk for den er egentlig for liten til den store ringen. Derfor venstre ringfinger.
Ingen stor sak, kanskje. Men selv en slik bagatell gjør at man hver eneste dag minnes på at man er syk, blir sykere, og at utsiktene ikke er gode. Det er ikke hyggelig. For å si det mildt.
Bilder fra byturen er på Hustruens sider.
Skrevet 12-11-2010  Foto: Svein Are Martinsen  Min datter fotografert av Svein Are Martinsen Under bryllupet laget jeg for mye mat. Jeg liker å lage mat, men det ble litt for mye. Så derfor må det snakkes mens det kokes.
Mitt kjøkken er bedre designet og organisert enn det på Palazzo Gello, men det er jo også bare 1/4 av størrelsen. Så det er ikke bare størrelsen det kommer an på.
Alle mine fem kvinner var der. Det er jeg veldig glad for.
Skrevet 31-10-2010
Et bilde sier mer enn tusen ord.
Skrevet 26-10-2010  Min venn Feico  Nederland Jeg har ikke bodd så mange plasser, men av de stedene jeg kjenner til så fasinerer Nederland meg mest. I motsetning til Italia så rommer Nederland nemlig både det moderne og det gamle, samtidig. Italia har ikke noe moderne og ligner mer på Hellas. Norge har ikke noe gammelt.
Å være moderne betyr, for et land, ikke å holde hodet over vannet i 2010. Eller å makte å legge telefonledninger til folk så de kan få ADSL. Å være moderne betyr å integrere moderne teknologi i samfunnet. Det er ikke moderne å bygge et høyhastighetstog. Det krever bare å kjøpe teknologi fra Japan eller Kina. Moderne er å bygge høyhastighetstog samtidig som man bygger stasjoner det er mulig å komme til med offentlig transport, med nettsider som er oppdatert og brukervennlige, at det er mulig å kjøpe biletter uten å stå i kø, og så videre.
Men moderne betyr heller ikke at det nye skal valse over det gamle. Å være moderne betyr å bruke teknologien slik at den ikke er påtrengende. Autostrada er fint (vel, Autostrada er IKKE fint, men la gå for denne gangen) men støymurer er en nødvendighet. Dra til Bologna for å se hvordan det kan gjøres. Eller til Nederland. Dra til Firenze og se den nye trikken (moderne teknologi). Dra så til endeholdeplasen og let efter en plass å parkere bilen slik at du kan bruke denne nye trikken. Umulig. Ikke moderne. Eller bruk Google til å finne informasjon om trikken. Ikke noe hell? OK – det heter GEST Tramvia. Gå dit oglet efter knappen som gir deg engelsk (eller hva som helst). Eller forsøk å finne ut hvordan (og hvor!) du kjøper en bilett. Ikke det, nei. Altså, ikke moderne.
Men tilbake til Nederland. Efter å omlag tre hundre forsøk greide jeg til slutt å få med på ett bilde alt jeg liker med dette landet.
Først og fremst ruver “Det Gamle” overalt. Ikke bare på Folkemuseet, i Vågå og i form av Håkonshallen, men bokstavelig talt overalt. Jeg er svak for “Det Gamle”. I Nederland, og da særlig i Holland, er det gamle bygget i den gyldne periode. Store ruvende bygg.
Du ser ikke syner. Tårnet heller mot venstre; grunnforholdene er nesten like vanskelige i Delft som i Pisa.
Det som gjør Nederland så fasinerende er integrasjonen av det moderne med det gamle. Toget suser forbi. Skinnene er naturligvis ikke lagt på bakken hvor de ville fortrenge andre trafikanter, men heller ikke langt ute på landet. Broen toget går på skal også vekk. I bakgrunnen ser vi et gjerde. Der bygges tunnellen toget skal ned i. To dobbelt-spor, naturligvis. Moderne. Knappen med “English”? Se selv på Nederlandse Spoorwegen.
Jeg leste engang at hvor moderne et samfunn er kan best måles i hvor lett det er å bruke lav-teknologi. Sykle i trafikken, for eksempel.
Bildet viser to trafikklys. Ett til fotgjengere (grønt) og ett til syklister (gult). At de ikke har samme farve er fordi Nederland er et moderne samfunn. Syklister og fotgjengere er ikke “resten” av trafikkbildet. Det er to uavhengig trafikklys. I et moderne samfunn gjelder det forskjellige regler for de to gruppene, nettopp fordi de er forskjellige.
En annen test på modernitet kan være å telle antall sekunder det tar fra du trykker på knappen ved fotgjengerfeltet til bilene får gult. Jeg fant et kryss med knapp litt lenger borte i gaten fra der jeg tok bildet. Det gule lyset for bilene kommer på i samme sekund jeg trykker på kappen! Mitt hjerte banker for Nederland.
 Velkommen til Italia Italia, naturligvis, er et u-land i denne sammenhengen. I Calci tar det mellom 25 og 30. Det eneste man oppnår med denne forsinkelsen er at fotgjengeren blir lei av å vente, stikker over gaten, og efterlater sure bilister til et tomt kryss. Sure bilister som får enda mindre respekt for lyset som skal redde livet til fotgjengeren.
Jeg har reist gjennom Europa to ganger denne helgen. Når man passerer fra Italia til Frankrike kjenner man med én gang at her har man et annet forhold til regler. Fartsgrensene respekteres, skiltingen reflekterer at folk forholder seg til den, veimerkingen er til å stole på, og så videre. Inn i Belgia og ting er tilbake til italiensk stil, før alt faller på plass i Nederland.
Klikk på bildet til høyre for å se hva som møtte meg første gang vi stoppet i Italia på vei hjem. Slik er det, og det er bare sjarmerende når man er her på et besøk. Trøsten er at det faktisk er små tegn på bedring å se (om enn ikke på bildet). Kanskje blir Italia en dag et moderne samfunn.
Sør for Rotterdam kjørte jeg forresten på et motorvei med seks felter i hver retning. Så det brukes penger på bilene også.
 Norsk-Nederlandsk familie  Kanaltrafikk Fordi de myke trafikantene i Nederland ikke er annenrangs deltagere gjøres samme innsats på deres vegne som på bilene. Derfor ser vi også en Amsterdammertje på bildet. Lite gleder mitt hjerte mer enn å se at rammevilkårene for et godt samarbeid mellom trafikantene er forstått. Sykkelstier, som det heter, er et kapittel for seg selv. Integrering handler ikke m å lede syklistene bort og vekk, men å integrere dem i trafikkbildet på sine egne premisser.
Tilsammen gjør alt dette at Nederland er et hyggelig land å være i. Et sted hvor man tar var på sin historie, hvor folk er villige til å bo uten bil i små trange leiligheter nettopp for å kunne bo uten bil, hvor man kan ferdes omkring med øynene åpne mot verden uten frykt for å bli kjørt ned (av en bil, i det minste).
Da vi bodde i Nederland for, vel, snart 20 år siden ble jeg dypt imponert over utvalget i (mat)butikkene. Nå, med min italienske erfaring, er bildet litt annet. Det finnes nesten i9kke råvarer i nederlandske butikker! Alt er ferdigkuttet, ferdig marinert, ferdigpakket, klart til å spises, klart til å kokes, og så videre. Utvalget av “dipp” er formidabelt. Utvalget av kjøtt som ikke er i posjonspakninger er nesten null. Det finnes sikkert slaktere her som overalt ellers, men de store supermarkedene er likevel et godt mål på hva “folk flest” spiser.
Selv om utvalgeav mat ikke er optimalt aå skal jeg bosette meg i Holland i mitt neste liv.
Som i Norge er det på søndag er det bare én ting man kan gjøre: Komme seg ut på tur. Man setter begge barna i sykkelen og drar avgårde. Ut på tur, aldri sur. Aldri er man vel Det Nasjonale nærmere enn på søndagstur.
Men man går ikke ut i skogen. Isteden går man til byen. For å se på mennesker heller enn på trær. Mye fint å si om trær, men det er mer av interesse å si om mennesker.
Å gå i gatene i Delft er en glede. Ikke bare fordi det er bilfritt. I Nederland er det en levenede café-kultur. Det er ikke bare hippe unge studenter og (statsantatte) akademikere som går på café søndag formiddag. Gamle kjerringer nyter sin appelgebak met slagroom og sin koffie verkeerd i skjønn forening med ungdommer som snakker om gårsdagens erobringer.
Selv nå i høstkulden er det turister å se. De flokker seg avgårde efter en guide med paraply i luften. Som å være i Pisa.
På en bro forsøkte jeg å ta bildet av familien. Synd Maria valgte å se på en ung mann som gikk forbi, isteden på fotografen. Jeg vet det var en ung mann fordi jeg ventet på at han skulle forsvinne ut av bildet. Kvinner er nå alltid på jakt.
Søndag er også bokhandlerne i Delft åpne. Jeg falt for fristelsen og kjøpte The Elements of Euclid. Den er ny-utgitt av Taschen. Taschen er mitt yndlingsforlag. De gir ut ting som Manuale Tipigrafico av Bodoni. Og andre ting som kan glede både kropp og sjel. For å si det slik.
Herldigvis er ikke Delft så langt unna; I’ll be back!
|
|
