Livet som det er her

Vi får fint-folk på besøk i helgen.  Særlig lørdagen skal det spises godt.  Problemet er: Hva skal man drikke til (maten)?  Naturligvis skal vi åpne en magnum med Muscato d’Asti til den rekken desserter som er på beddingen.  That goes without saying.  Men i valget mellom to (eller kanskje tre) forskjellige Super Tuscans, eller én 12 år gammel Chianti Classico Riserva, nei der er ikke valget så lett.  Min lille venne pleier å si “Tutti, tutti!” med entusiasme, men her blir det kanskje Litt Meget.

Følg med; inntrykk og uttrykk kommer!

Når det er 35 i skyggen, da er det ikke lett å holde hodet kaldt.  Særlig ikke når man er på stranden og det ikke er noen skygge å sitte i.  Trøsten er at Lille Vennen elsker å bade.  Dermed kan man bli solbrent i vannet uten å kjenne det, isteden for å sitte på land og kjenne at man blir brent.  Bedre bare brent enn kokt og brent.
Men lunchen, den var god.

Man skal være forsiktig med å projisere sine idéer om barn basert på deres oppførsel inn i vår begrepsverden.  Hva tenker et lite barn som sitter på Morfars arm?  Tenker et lite barn noe som helst når hun sitter på Morfars arm?  Én av mine venner tenker (høyt) at Photoshop kanskje har en plugin som heter  Brazilian-waxing.  Så mens barnet kanskje ikke tenker så mye tenker Morfar på hvordan man skal kunne vite at man har hår på ryggen før man slipper damer med kamera inn i dusjen.

Men dagens tema, det er språk:

The grammar of some languages is simply not logical enough to express complex ideas.  German, on the other hand, is an ideal vehicle for formulating the most precise philosophical profundities, as it is a particularly orderly language, which is why the Germans have such orderly minds. (But can one not hear the goose-step in its gauche, humorless sounds?)  Some languages don’t even have a future tense, so their speakers naturally have no grasp of the future.  The Babylonians would have been hard-pressed to understand Crime and Punishment, because their language used one and the same word to describe both of these concepts.  The craggy fjords are audible in the precipitous intonation of Norwegian, and you can hear the dark l‘s of Russian in Tchaikovsky’s lugubrious tunes.  French is not only a Romance language, but the language of romance par excellence.  English in an adaptable, even promiscuous language, and Italian – Ah, Italian!

Fra innledningen på Through the Language Glass av Guy Deutcher.  Jeg ser at anmeldelsene er blandede.  Men alle er enige om én ting: Den er meget velskrevet.  Hvem ville ha trodd at Odyssevs ikke én eneste gang finner grunn til å nevne at havet er blått.  Han tilbrakte jo en del tid der ute.  Men det er fordi Grekerne ikke visste at havet er blått.  Utrolig?  Men likevel sant.  Det er fordi De Gamle Grekerne ikke visste at farver eksisterte.  Og derfor hadde de ikke behov for å snakke om dem.  Les boken er min anbefaling.

Morfar leser om språk fordi han lurer på hvilket språk hun kommer til å snakke.  I tillegg til Italiensk, naturligvis.  Spørsmålet er om hun kommer til å snakke norsk.  De fleste i hennes situasjon, de lærer det andre språket  men kan ikke snakke det.  Det vil bli triste greier: Tenk å ikke kunne snakke norsk sammen!

Men i går skjedde det noe som gir meg håp.  Vi var på besøk hos Maria.  Livia får alltid kjeks der.  Da den var oppspist kom hun til meg og sa “mere”.  “Du må gå til Marta og spørre henne”, svarte jeg.  Hun løp over gulvet, stilte seg opp foran Marta og sa “Ancora” (som altså betyr “mere” eller “en gang til”).  Alle så rart på meg da jeg jublet.

Gjennombruddet kan komme når det blir naturlig å bruke forskjellige ord til Morfar og de andre.  Dersom dét blir naturlig, da gjelder det bare å pøse på med norske gloser.  Men først må vi få lirket inn det der med å snakke de første ordene.  Hun sitter på min arm bare én dag i uken.  Akkurat nå burde det ha vært mer.  For det er nå det skjer!

Fra Akademia meldes det at Kvalitetsreformen ikke er fulgt opp med tilstrekkelig entusiasme av dem som er pålagt å forbredre seg.  Derfor skal det lages såkalte læringsutbyttebeskrivelser.  Hensikten er ikke at noen skal lære mer, men at det skal bli lettere å kontrollere lærerne.  Som forventet har lærerne reagert med menglende entusiasme.  På hjemmesidene til UiTø kan vi derfor lese at Seniorrådgiver Hege Skarsfjord ved UiTøs utdanningsavdeling poengterer “Arbeidet med å utforme læringsutbyttebeskrivelser for emner og studieprogram skal være mer enn en formalitet/skrivebordsøvelse – altså ikke bare tekstlige justeringer av eksisterende emne- og studieplaner”.  Han har sikkert sitt samfunns beste i tankene når han vil tvinge lærerne til å lage kontrollrutiner på seg selv.

Jeg blir enklere og enklere i matveien.  Det vil si, jeg vil ha mindre og mindre forstyrrelser.  I juni-nummeret av Maison Mat & Vin kan vi lese at kombinasjonen parmaskinke og gorgonzola fungerer veldig bra.  For mitt indre øye ser jeg en tynn skive skinke med en klatt gorgonzola.  Mat&Vin skriver:

• 4 store never blandet salat
• 100 g bønnespirer
• 1/2 gul melon, renset og selt i biter
• 150 g gorgonzola
• 50 g blandede frø (solsikke, sesam, gresskar)
• 50 g hasselnøtter, grovhakket
• 8 skiver parmaskinke
• 2 ss hasselnøtt- eller valnøttolje
• 4 ss olivenolje
• 3 ss sitronsaft
• 1 ts Dijonsennep
• salt og nymalt pepper

Fordel salatbladene og bønnespirene på fire tallerkener og legg melon og gorgonzola på.  Rist frøene og nøttene i tørr, varm panne til gyldne.  Avkjøl.  Visp sammen olje, sitronsaft og sennep til en dressing og smak til med salt og pepper.  Dryss frø og nøtter over, legg på skinkeskivene og dryss dressing over.

Hvordan kan man smake om skinken er god dersom den er dynket i salt, pepper, Dijonsennep, valnøtter et cetera, et cetera?  Særlig sennep, som er et svært stor smak.  Jeg forstår ikke det her; er man interessert i mat, hvorfor vil man da ikke ha det enkle, det fokuserte? Hvor kan jeg finne andre som liker enkel mat?

For eksempel så fikk forleden dag en halv kilo med arselle av Stefano.  Arselle er små skjell som lever i sanden langs kysten her.  For å kjenne om de er gode lager man dem til på en ultra-enkel måte: Med olje, hvitløk, litt pepper og litt persille.  Enkelt.  Det er sikkert godt med mer kompliserte greier, men hvorfor skal man jakte på det kompliserte når råvarene er gode?

En helt annen sak: Bildet du ser av skjellene her, det er en forminsket utgave av orginalen.  Du kan studere orginalen ved å klikke på bildet.  Legg merke til hvor mye flottere farvene er i orginalen.  Jeg må finne ut hvordan jeg kan få WordPress til å ikke mishandle bildene mine; noen som kan hjelpe?

Mat som lidenskap: sjekk denne.  Stedet er som kjent stengt nå.  Hans rapport fra Toscana er i tre deler: del 1, del 2 og del 3.  Han sier Italian cooking, after all, is about finding good, simple ingredients and then not screwing them up.  Jeg like ham.

Jeg leser Real World Image Sharpening av Bruce Fracer og Jeff Schewe (Amazon).  Den handler ene og alene om å skarpe opp bilder.  Derfor handler den om effekten av høyere ISO, om signal-støyforhold i (digitale) kamera, hva øyet ser (og ikke ser), og alt annet som viser seg å være relevant når det blir snakk om å skarpe opp bildene.  Tenk at noe som er så tilsynelatende enkelt skulle være så komplisert!  Herlig.

Jeg setter stor pris på boken fordi den har et nivå som jeg kan forholde meg til som amatør, uten at den antar  at fordi man er amatør så er man dum eller uten utdannelse.  Som “alltid” er det også snakk om teknologi (Photoshop).  Hver gang jeg ser at en bok bruker et program som eksempel må jeg fortelle meg selv at også i “gamle dager” handlet alt også om teknolgoi: Bør du velge D-76 eller ID-11?  Kritikken kommer av at “de gamle” ikke greier å forholde seg til den nye.  Leser man The Art of Photography: An Approach to Personal Expression av Bruce Barnbaum (Amazon) handler mye (det meste?) om hvordan bildene kan (og bør?) manipuleres i mørkerommet for å få frem “the personal expression”.  Den boken anbefaler jeg forresten ikke medmindre du er veldig opptatt av å fotografere landskap.  Forresten tror jeg at landskapsbilder i sort-hviott, med dramatisk himmel (rødfilter) kommer til å gå inn i historien som noe Adams drev med og  vi andre forlot på nitti-tallet.

Det hele henger likevel sammen med noe annet: På et møtested for MC-kjørere her på Internett startet en spennende diskusjon om hva drømmer er, og hvilke drømmer man har.  Heldigvis er jeg ikke alene om å ikke drømme om å kjøre til Mongolia på motorsykkel.
Jeg drømmer ikke om å besøke stadig nye (eksotiske) steder, men heller holde meg i bevegelse ved stadig å lære nye ting.  Ved å lese, og studere ,samtidig som jeg kjører min motorsykkel her i nærområdet (det vil si Toscana).  Motto må være “Stillstand er død”, og sikre at det som skal bevege seg både er kroppen og sinnet.  Men altså ikke nødvendigvis til Mongolia.
Vi har kjørt 3.500 km så langt i år; for lite mener jeg, mer enn nok mener hun.

Det har tatt litt tid å formulere dem, men jeg har to mål for 2011: Kjøre mer enn 25.000 km med min motorsykkel, og lese en hyllemeter med bøker.

Det er åpenbart at antall utkjørte kilometer ikke er et mål på hvor hyggelig man hadde det.  Særlig de som kjører lite, som har sykkelen i garasjen, de hever det der med tyngde.  Det er de sammen som sier “Det er tanken som teller” når de ikke har prioritert av sin tid til å kjøpe en gave.  Skal jeg greie å kjøe 25.000 km må jeg prioritere det.  Og jeg vil gjerne prioritere det å være ute i Toscana på min motorsykkel.  Så langt har jeg kjørt 3.500 km og har glede av hver eneste en.  Til helgen kommer en venn og jeg regner med at vi skal kjøre minst 1.000 km mellom måltidene.  Blir bra, det her!

Tilsvarende er en hyllemeter med bøker ikke et mål på hverken om bøkene er gode, eller om jeg hadde glede av dem.  Men å anta at jeg kjøper bøker uten omhu, eller at jeg skal lese mye uten å bry meg om kvaliteten, det er dødfødt.  De to bøkene om fotografering utgjør tilsammen bare 35 mm.  Men jeg har også rukket å lese Professor Stewart’s Cabinet of Mathematical Curiosities, The Mathematical Mechanic og The Math Book.  Alt i alt er vi oppe i 101 mm.  Bre 899 mm to go!  I all anstendighet tar jeg ikke med de 65 mm som Manuale Tipografico (Gambattista Bodoni, Parma 1818), tross alt utgjør.  Om du vet hva boken handler om så forstår du.

Jeg har ikke kunnet bruke mitt kjære Nikon D-80 på flere uker fordi batteriet plutselig døde; tips: Har du ett EL-EN3 batteri så sørg for at du har to (for å si det slik).  Én dag vil det ikke lenger lade og du er uten strøm.  Uansett, da vil du oppdage at et nytt orginalt Nikon batteri koster omlag 50 euro.  På eBay koster et nytt omlag 10 euro.  Med porto fra Kina blir det omlag 15 euro.  Så kan du selv vurdere hva som er best: Ett orginalt Nikon eller tre uorginale.

---

Post Scriptum: Da batteriet døde var det egentlig to muligheter: Et dødt batteri, eller en død lader.  Eftersom eBay tilbød en ny lader for 7 euro bestillte jeg også en ny lader.  For sikkerhets skyld.  Og takk for det: Batteri(ene) er OK.  Det er laderen som har oppgitt ånden (eller strømmen, om jeg kan uttrykke meg slik).

I tillegg til rådet om å ha flere batterier kan vi addére følgende: Har du en Nikon MH-18a lader, da bør du finne frem 7 euro og klikke her.

Teorien forteller oss at i akademia der sitter man enten på sitt kontor og forsøker å forstå noe andre har forstått, eller så snakker man med andre i håp om å forstå noe ingen andre har forstått.  På samme måte så forteller teorien at dersom man arbeider i turistindustrien, da har man fri hele vinteren.  Begge teoriene har lite med virkeligheten å gjøre.  Men på samme måte som jeg fortsatte å lyve om hvordan virkeligheten så ut til studenter og stipendiater alt for lenge, skal jeg tillate meg å gi inntrykk av at jeg nå har min seks måneders vinterferie.

Hva skal man så bruke en seks-måneders ferie til?  Bor man i Italia er det ingen vei utenom å besøke Roma.  Man kan si hva man vil om Roma, men dersom man lever i “vår” kultur så kommer man ikke utenom.  Det er greit at kinesere tar det hele med ro, men det kan ikke vi gjøre.  Vi som bor i Vesten.  Jeg har tidligere forsøkt å rapportere fra reiser til Roma.  Det der med Roma er ikke så lett; Roma er “for mye” på en måte.  Et godt spørsmål er derfor: Hvordan “angripe” Roma?  Om ikke annet så var jeg med på enda ett lite fremstøt forleden.

I forlengelsen av “Roma” har jeg kjøpt bok som viste seg å veie hele 3.2 kg.  Den heter Chiese di Roma.  Som kjent (?) er man mer eller mindre enig om at det finnes én kirke i Roma for hver eneste dag i året.  Boken tar for seg de hundre vakreste.  Argumentet er at for enhver epoke i Vesten de siste 2.000 år så finnes det en kirke i Roma som enten er bygget i den epoken, har kunst fra den, eller på annen måte gir et innblikk.  De hundre utvalgte spenner derfor over 2.000 år av vår kultur.  Slik er det uavhengig av hva man måtte mene om religion som intitusjon.  Her er det mye flott å se.  Faktisk så tror jeg at jeg skal bruke (store) deler av min seks-måneders ferie til å besøke hundre kirker i Roma.
As if.

Min gamle Nikon D-80 gjør fremdeles jobben.  Bildet som viser to av mine fem kvinner, på Termini i Roma, er forbløffende godt eksponert.  Jeg satte f/8 (og ISO 200) og min D-80 valgte 1/250 s.  Så vidt jeg kan forstå er eksponeringen perfekt.  Good for me.  Men jeg tok flere bilder av denne Kvinnen inne i Santa Maria Maggiore.  Jeg tok med D-80 satt på ISO 800, 500 og 320.  Jeg synes ikke annet enn ISO 320 er verdt å bruke.  De andre er for grovkornet.  Om det er noe som får meg til å sikle efter et nytt kamera så er det den teknologiske utviklingen som er gjort akkurat her.  Alternativet er, naturligvis, stabiliserte linser.  Men hva skal jeg gjøre for å få samme “farten” som min 30mm Sigma f/1.4?  Bildet fra Santa Maria Maggiore er tatt med ISO 320 på  1/20 s.  Og altså f/1.4.  Med så lite lys er det ikke mange alternativer.

Det er fire grunner til å ikke kjøpe en Nikon D-700 (siden vi snakker om høy ISO, mener jeg).  For det første veier kroppen alene et fullt kilo.  Dernest koster det 15.000 kroner.  D-700 ligger teknologisk bak Nikon D-7000; det vil si at dersom FX er drømmen da skal man vente på neste generasjon.   Til slutt, fordi jeg må lytte linser.  Som amatør blir det Absolutt For Meget.  Da er det eventuellt bedre å skaffe seg bedre lysfølsomhet med en ny Nikon D-7000.  Men min D-80 er 580 gram, en D-7000 750 gram.  Oh my, oh my.  Kanskje jeg skal kaste alle hemninger overbord å gå for en Leica M9 først som sist?  Hva er vel 53.000 kroner for kroppen når man må ut med 12.000 kroner for en 35mm f/2.5?  Jeg skulle nok ha hatt betydelig mer fri og tid til å fotografere enn det jeg har for å forsvare noe slikt for meg selv.

Det er litt “ork” å dra med seg blitzen jeg har kjøpt.  Den er så liten som den kan bli, men er man allergisk mot å ha ting i lommene (og rundt halsen) så er det ikke størrelsen det kommer an på.  For å si det slik.  Bildet med Camparien er tatt inne i en bar (i Roma) med assistanse fra blitzen.   Lyset som kommer inn fra (hennes) høyre er blitzen reflektert i vinduet.  jeg forbinder blitz med paddeflate bilder og kullsorte skygger.  Teknologien går fremover også her.

En gang for det som virker som veldig lenge siden snakket en venn om Fart.  Fart, det er det du har i livet ditt når du husker det i eftertid.  Det som på utenlandsk heter “outside the comfort zone”.  Det er en utfordring å holde Farten oppe.   “Mere fart” har jeg lært henne at man må rope om det går for sakte. Det holdt forresten på å gå galt det der: Ser man gjennom søkeren er det lett å feilbedømme fart og avstand og man kan lett få en huske rett i ansiktet.  Synd at jeg ikke kunne by på blå himmel.  Alt er penere med blå himmel i bakgrunnen.

Å rope Mere Fart er ikke tilstrekkelig for oss i mer satt alder.  For meg er det å kjøre motorsykkel en viktig del av å holde Farten oppe.  Aldri er man så inne i tilværelsen som når man “suser avgårde” (for de som husker den sangen).  Nå er det Portugal som står for tur.  Det går jo mot krise også der, så vi holder tradisjonen ved like.  Vi var i Thailand da bath’en sprakk og sank 25% over natten, Spania for to år siden, Hellas i fjor og nå Portugal.  Vi hadde planlagt Irland første uken i desember, og planen var tydeligvis tilstrekkelig til å dytte landet utenfor kanten.  Hvor skal vi dra neste år, mon tro?

I forbindelse med turen til Portugal har jeg kjøpt en Spot Personal Tracker.  Det er en dings jeg fester på sykkelen.  Dermed kan eventuellt bekymrede døtre surfe over til Google Maps og se hvor vi er.  Tanken er at om vi ser ut til å ha parkert i dagevis i et juv i ødemarken i Portugal, og vi ikke svarer på telefonen, da kan det kanskje gi grunnlag for å svinge seg litt rundt.  Det er som med ABS: Trenger du det ikke, merker du det ikke men når du trenger det er det for sent å skaffe seg det.  Hustruen rynker litt bekymret på nesen; hun synes nok livet hennes er litt vel fullt av dingser.  Men som den gode ingeniør jeg er snakker jeg overbevisende om teknikkens herligheter så den blir nok med.

Årets første MC-tur gikk forresten til Pitigliano.

I tillegg til kirkeboken har jeg kjøpt The Art of Photohraphy.  Jeg tilbyr følgende sitat:

Did you ever try to say something worthwhile (in ordinary conversation) about any subject you found uninteresting, or about which you had no opinion?  It is impossible!  You have nothing to say because you have little interest in it.  In general, that doesn’t stop most people from talking.  Just as people talk about things of no real interest to them, they also take pictures of things that have no real interest to them, and the results are uniformly boring.

Om ikke dette gir deg lyst til å kjøpe den, ja da vet ikke jeg hva jeg skal si.  Som “alltid” er det en del prat om teknologi som nå er helt avlegs (papir, kjemikalier og greier) men det gjelder å se “gjennom” det å se på resultatene.  Om du oppnår det du ønsker ved å bruke kjemikalier i mørkerommet (mørkrommet?) eller i PhotoShop er jo ett fett.

Det er ikke mulig å passere et sitat som det her uten å forholde seg til det.  Så spørsmålet blir da: Hva opptar meg; hva vil jeg “snakke om”?  Problemet er at jeg ikke vet.  Men jeg snakker ikke om sport, ikke om landskap eller bittesmå ting (macro).  Det ser ut som om jeg enten snakker om portretter eller om “gamle greier”.  Problemet er, synes jeg, at jeg ikke har noen “gode argumenter” å komme med i noen av dem.  Uansett om jeg forsøker å si noe med et ansikt, eller om noen gamle greier, så synes jeg ikke de “snakker tilbake” til meg.  Trolig er det litt prematurt å bruke 53.000 kroner på en Leica M9 når jeg føler det slik.

Bildet av kirkene i Pitigliano er forresten tatt med f/8 (ISO 320 i seks sekunder).  Jeg synes stjernene rundt lyskasterne ble fantastisk flotte.  Det er ekte tåke og ikke “PhotoShop” du ser.

Men én ting forbløffer meg: Hvem skulle tro at jeg er så stø på hånden at jeg kan ta (ganske) skarpe bilder på 1/10 s?  Igjen forbløffer den lille blitzen meg.  Eksponeringen er perfekt (synes nå jeg, da), og blitzen gjør at farvene kommer godt frem.  Ellers blir jo alt orange under gatebelysningen.  Men jeg synes ikke scooteren i Pitigliano “snakker til meg”.  Og da er det hele kanskje forgjeves.