Livet som det er her

Bil fra Fanano til Rifugio del Firenze Ninfa, og så ned til Montecreto.  Kartet er her.

Fra Rifugio Tassoni over fjellet til Canevare.  Kartet er her.

I går gikk vi litt for langt.  Og det gjorde vi forleden dag også.  Ikke for langt i den forstand at vi har slitt oss ut, men lengere enn vi egentlig synes vi bør gå.  Så i dag skal vi ha hviledag.

I fjor var det mye mas om den der hviledagen.  Hver eneste dag skulle vi ha hviledag.  Men når det kom til stykket så ble det likesom ikke til likevel.  Men i dag skal vi ha hviledag; eggen vi slet oss over i går var rett og slett for meget.

Men så viste det seg at det ikke var dekning der på Tassoni.  Og så viste det seg at det var enda mer mygg enn det hadde virket som i går kveld.  Og så viste det seg at å kjede seg er enda verre enn gå.  Så da ble det ikke noen hviledag.

Men eftersom vi skulle ha hviledag så har vi ikke noen reservasjon for overnatting.  Gutta på Taddori setter seg i sving og ringer til alle de kjenner.  Vårt førstevalg er landsbyen Fellicarolo på andre siden av fjellet.  Men der, på det eneste stedet hvor det er ledige rom, der får vi ikke ha med oss hunden inn på rommet.  Hverken vi eller gutta der på Taddori har hørt noe så dumpt.

Men så, efter mye om og men, blir det klart at vi kan bo på Albergo Gabriela i Canevare.  Da er det bare å gå dit, da.

Vi starter med å gå p åen skogsbilvei helt inn til dalbunnen, og så opp på toppen.  Derfra har vi en flott utsikt over dalen og opp til eggen som vi gikk på i går.  Fra denne siden ser det ut som en vennlig åsrygg.

Så følger vi en sti som er godt merket men som det ikke ser ut til at noen andre har fulgt i år.  Gresset er til midjen så det er ganske tungt å gå.  Og vi er hele tiden redd for å tråkke på noe, falle og brekke et ben.  Seks hundre høydemeter senere er vi endelig nede.

Vi setter oss i parken utenfor kirken og spiser vår velfortjente lunch; nevnte jeg at gutta på Tassoni på alle måter gjorde en kjempejobb? En herlig lunch er en del av pakken

Vi drikker kaffe på en bar, og de kjenner oss igjen.  “Var det dere som trengte overnatting og som de ringte om fra Tassoni?”.  Mer skal det ikke til, og praten er i full gang. 

Hotellet som ikke ville ta i mot en hund er faktisk vegg-i-vegg, og de forteller at han som eier er en snurrig skrue.  De har også rom i andre etasje, men alle er utleid.

Til Canevare, får vi høre, er det ikke langt.  bare ned bakken og så opp på andre siden av dalen.  Tyve minutter.  Men, sider vi, på kartet ser det ut som om det er mionst to hundre høydemeter ned og så minst to hundre opp igjen.  Det gjør man ikke på tyve minutter — “Er det lenge siden noen av dere personlig har gått herfra til Canevare?”.  Det viser seg at det har ingen gjort siden barndommen, og da syklet de.  “Men det er ikke langt”, forsikrer de.

Det tar neste to timer å gå fra Fellicarolo til Canevare.  Først bratt ned til elven, og så veldig (!) bratt opp på andre siden.  Det har gått et stort ras og stien er i dårlig forfatning.  Men vi kommer da frem til slutt.

Påp Albergo Gabriella blir vi tatt godt imot (som alltid) og får et stort rom med en enorm terrasse.  Efter å ha dusjet sitter vi der ute med en kald øl og har det ganske bra.  Middag er upåklagelig og livet er herlig.

Men i morgen, da skal vi ha hviledag…..

Denne dagen gikk vi fra Rifugio del Firenze Ninfa, over Monte Cimone og ned til Alpe di Sara i nærheten av Abetone.  Kartet er her.

Gårdagens 700 høydemeter gikk som en drøm.  Da kan man ikke vente annet enn at vi fortsetter ufortrødent med turen slik den er planlagt.  Og planen er nye 600 høydemeter oppover til toppen av Monte Cimone på 2165 moh, og så 800 høydemeter ned til Alpe di Sara.  Stedet har vi funnet i boken.

Merkene fra CAI starter rett utenfor døren på Rifugio del Firenze Ninfa og peker inn i skogen.  Det er ikke så bratt men det går opp, opp, opp.  Stien er godt merket og lett å gå.  Vi skal forresten om noen dager forstå hvorfor stedet heter Rifugio del Firenze Ninfa; hva har Firenze med dette å gjøre?

På ryggen har jeg har den fantastiske 50 liters Osprey Atmos.  Ingen sekk er så god å bære som den.  Litt stor for en hytte-til-hyttetur som dette, men meningen er at da kan Hustruen bære en mindre sekk.  Jeg bærer en god del av “felleseiet”.  Men sekken sitter så godt at det merkes ikke.  Men det går opp, opp, opp.

På rundt 1700 moh kommer vi til tregrensen og utsikten blir bra.  Noen skyer, men vi ser likevel pyramiden Monte Cimone og skianleggene rundt foten.  Toppen av skitrekkene ligger ved foten av pyramiden på omlag 1900 moh og det er “bare” 250 høydemeter igjen.

Det mest iøyenfallende er de store radaranleggene som preger toppen.  Ryktene forteller at når være et bra da ser man både Middelhavet og Adriaterhavet fra toppen av Monte Cimone.  Det skal jeg undersøke en gang været er klart!

Bortset fra ett eneste par så har vi hele fjellet for oss selv.  Selv om det er første uken i juli.

Det blir brattere og brattere.  Det føles ikke farlig, men Hustruen vil ikke lenger ha Geco til å dra seg.  Det er et tegn, for å si det slik.

CAI, som tilsvarer det norske DnT, har gjort en kjempejobb med å legge tømmerstokker i terrenget.  Dermed blir det en slags trapp man kan slepe seg oppover.  Det er enda et stykke igjen til toppen.

De siste bratte partiene opp til toppen er det bare såvidt vi greier, men endelig (!) er vi oppe.

 

Det er “lavt” skydekke så utsikten som skal være så fantastisk ser vi ikke noe til.  Men vi er strålende fornøyde med å være top toppen av Monte Cimone.

Det er kaldt så vi trekker litt ned fra toppen for å spise nisten vi har med.  Fleece og vindtett er helt nødvendig.  Men varm, søt te gjør susen.

Det er tyngre å gå ned enn opp så det er bare én ting å gjøre: Begynne nedstigningen.  Det er veldig bratt i begynnelsen.  Veldig.

Vi får plutselig litt regn, som stopper akkurat når vi har fått på oss regntøyet.  Men vi orker ikke ta det av igjen, så det blir en varm halvtime før vi må ta det av enten vi vil eller ei.  Så kommer vi inn i skogen og følger en skogsbilvei som går ned, ned, nedover i skogen.  Det kjennes i knærne at vi også har gått mange hundre meter oppover i dag.

Men alt tar slutt, og endelig er vi nede.

Vi blir fantastisk tatt i mot på Agriturismo Alpe di Sara, av Sara selv.  Hun serverer kaldt øl i store flasker og er som en sol.  Og sier vi skal være fornøyde med dagens innsats.

Rommet er stort og rommelig, og helt nytt.  Geco er naturligvis velkommen til å være sammen med oss.  Hvor skulle han ellers være?

Middagen er raus; det sier alt man trenger å vite!  Vi er veldig, veldig fornøyde med oss selv.  Og vi tror at turens vanskeligste del er unnagjort.

 

Det har vært mye snakk om fjorårets tur.  Den som endret hennes selvbilde.  Den som var så vellykket!  Den som ble til fordi det ikke ble noen tur til Island.  Turen fra “hytte til hytte” langs Alta via dei Parchi.  Den som aldri ble dokumentert…..  Derfor er buen spent høyt før årets ekspidisjon.  Og godt er det, for det skal vise set at det blir en del lange dager.

Det er bare tilfeldigheter som gjør at vi finner bøkene til Paolo Cervigni.  Efter å ha studert alternativene kom til vi at en (noe) forkortet utgave av “Anello del Cimone” (Ringen rundt Cimone) kunne passe for oss.  Boken har gode kart, beskrivelser, telefonnummer og forslag.  Den har ISBN 978-8890999536 og anbefales.

Om turen ikke vises over her så kan du finne kartet her.

Vi gikk i seks dager, og de er beskrevet her:

1. Fra Montecreto til Rifugio del Firenze Ninfa  (kart)
2. Fra Rifugio del Firenze Ninfa, over Monte Cimone, til Alpe di Sara utenfor Abetone  (kart)
3. En veldig lang dag , fra Alpe di Sara, langs eggen, og så ned til Rifugio Taddia er her  (kart)
4. Gjennom skogen fra Rifugio Taddia, over fjellet og ned til XX, videre ned i dalen og opp til Carnevare  (kart)
5. Fra Canevare nedover dalen til Fanano  (kart)
6. Fra Fanano med bil opp til Rifugio del Firenze Ninfa, og så ned til Montecreto  (kart)

“Noen” i familien drømmer om at neste år, da skal vi gå fra Innsbruck til Brixen (Bressaone).  Intet mindre enn passere Alpene.  Vi får se.

Det hele startet med at Marianne på onsdag sa at jeg definitivt ikke fikk være med på en vennekveld fredag hvor hun, noen venninner og noen homofile gutter skulle møtes for å snakke om gutter.  I ren trass bestemte jeg meg for å isteden tilbringe kvelden på Kikut.  Det var varmegrader og regn så skituren ble strabasiøs for meg.  Men før jeg kunne gå på ski måtte jeg ordne med sekk, og ski, og staver, og anorakk, and what not.  Men likevel ble det starten på en fornyet interesse for å gå på ski.

Påsken er tidlig i år, og tre uker efter påske er det fremdeles sne i høyfjellet.  Yr melder strålende vær, om enn vind.  Jeg tar meg fri fredag og klatrer ombord på Haukeliekspressen torsdag eftermiddag.  På vei til sentrum tar jeg meg kraftig sammen og greier å ta en selfie.  Jeg vet ikke hvorfor jeg hater at folk ser at jeg tar en selfie, der jeg står i turutstyr med ski og proppfull sekk.  Dustetelefonen lager et høyt liksom-kamera-klikk, og jeg hater at det tiltrekker seg oppmerksomhet.

Jeg er her for å forøke noe nytt; bevege meg uten for det som vi nå kaller komfortsonen.  Planen er å gå sørover, mot solen, fra Haukeliseter via to DNT-hytter og ende opp på Hovden øverst i Setesdalen.  Ruten fant jeg på UT.no.

Det hele var litt trøblete, for alt må passe med offentlig transport.  Toget til Finse måtte jeg droppe eftersom Skarvrennet går av stabelen denne helgen, mange steder er det stengt fordi påsken er over, og så videre.  Men, altså, Haukeliekspressen til Haukeliseter om eftermiddagen og så Setesdalsekspressen fr Hovden tilbake til Haukeli på søndag (går ikke lørdag), hvor det er korrespondanse tilbake til Oslo.

Jeg har ikke vært der før, så jeg tok den sikre varianten: Fjellrom.  Det betyr et ordinært hotellrom, med enkel standard må jeg få si, men med eget bad og frokost inkludert.  En mye bedre løsning hadde vært å handle inn en ølboks på forhånd og sovet “på sal”, så det skal jeg gjøre neste gang.  Uansett, jeg spiste masse rømmegrøt og drakk en designer-øl.

Vinden kommer i digre rosser.  Ene øyeblikket er det white-out mens i neste skinner fullmånen på det hele.  Bortsett fra vinden og kuldegradene er det egentlig fint vær.  Bildene på hjemmesidene viser forresten at badstuen og badestampen ligger ved bredden av vannet.  Men nå ligger de på toppen av en lang nedoverbakke.

Vannet er regulert og nå om vinteren tappes vannet sakte men sikkert ned for å lage strøm.  Snesmeltingen fyller vannet opp igjen og det er klart til å tappes igjen neste vinter.  Da isen la seg, da var vannet breddfullt mens nå er vannstanden omlag 20 meter lavere.  To utfordringer: Kartet stemmer dårlig med terrenget og der vannet har trukket seg tilbake ligger isen igjen som store flak med sprekker imellom.  Det første kan man løse med GPS mens det andre er farlig.

Det er fullmåne fordi vi er tre uker efter påske.

Klokken ni har jeg spist frokost, fått termosen fylt med søt te, og legger i vei sørover.  Første gangen alene på snaufjellet vinterstid, på et sted jeg aldri har vært.  Jeg har litt sommerfugler i magen der jeg går med den iskalde vinden i ryggen.  Det blåser ikke riktig så mye som kvelden før, men mer enn nok til at jeg er godt tilknappet der jeg går.  Jeg er alene.  Ensom majestet, tillater jeg meg å tenke.

Fra tid til annen ser jeg en kvist.  DNT har ikke fysisk fjernet kvistingen, slik de skrev i en epost at de hadde gjort nordover mot Litlos.  Men det meste er blåst vekk (vil jeg tro).  Det er vekselsvis steinhard skare og myk fokksne.  Det må ha vært godt og varmt her for noen dager siden for skaren bærer meg godt også uten ski.

Sekken veier 18 kg.  Jeg har ikke ekstra skitupp, ikke ekstra skisko og heller ikke en ekstra skistav.  Men ellers er jeg godt utstyrt.  I særdeleshet: Selv om planen er å gå til den selvbetjente hytta Holmavassbu så har jeg mat til to dager.  Deriblant min eneste luksus, som er en halvliter melk.  Om jeg kan starte dagen med varm melk i kaffen så blir alt så meget bedre.

Selv om det er bitende kaldt så skinner solen.  Det er sikkert 20 år siden sist jeg brukte solbriller, men jeg har dem med i sekken.  Og nå er tidspunktet å ta dem på.  Jeg husker at jeg var sneblind en påske i barndommen, og alene på fjellet er det ikke noe jeg ønsker å eksperimentere med.

På Haukeliseter koster det 125 kroner å fylle termosen og smøre niste til lunch.  Jeg forsøker å ikke tenke på prisen når jeg sitter ved et vann (som ikke er regulert) i ly for snefokket.  Spaden er fin å ha for å grave en grop til bena; det finnes ikke noe annet å sitte på en skaren.  Ett enslig skispor leder hit.

På termosen har jeg søt te.  Det drikker jeg aldri ellers, men på tur smaker det mye bedre enn kaffe.  Og åpenbart bedre enn sort kaffe.  I tillegg kan den til nød drikkes når den har blitt kalt, i motsetning til kaffe.

Det er ganske mange kuldegrader, og et fint dryss av sne, så jeg blir snart kald, og saler opp og går videre.  Jeg har ikke fjellski.  Men fordi værmeldingen er så bra og jeg ellers har med meg godt med utstyr har jeg “tatt sjansen”.  Utfordringen er at på skaren får jeg ikke styring og plogingen er ikke tilstrkkelig for å holde farten nede.  Når jeg treffer fokksne synker skiene ned og jeg går overende.  Det neste på handlelisten er fjellski.

Kulden biter på nesen og jeg står hele tiden med ryggen mot vinden.  Og ansiktet mot solen.  Jeg er fornøyd med at jeg ikke har falt for UV-tullet, men har Polaroid.  Ingenting tar reflekser som Polaroid.  Jeg ofrer ikke solen en tanke.

Fordi jeg koser meg, tar bilder, ikke minst: Navigerer sakte og forsiktig, så er jeg ikke fremme ved Holmavassbu før i femtiden om eftermiddagen.

Synet som møter meg når jeg nærmer meg er ikke oppløftende.  Det ser ut som om bare pipen stikker opp av sneen.  Vel fremme ser situasjonen litt bedre ut, men bare litt.  Jeg har ikke vært her før så jeg vet ikke hvor døren er.  Jeg gjetter på at den må være i kroken.

Spaden er primært lett.  Den er kort og har lite blad men den er lett.  En bra spade når den bæres men ikke til bruk i større prosjekter.  Som å grave frem en DNT-hytte.

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg blir litt urlig der jeg står.  Det er flere times gange til neste hytte og det er ganske kaldt.  Dagslyset vil vare et par timer til.  Jeg har aldri tenkt så nye over hva rent faktisk utløser en redningsaksjon i fjellet (“Røde Kors Hjelpekorps måtte hente en middelaldrende mann….”), men nå “kjenner jeg på” den følelsen.

Vel, det er ikke annet å gjøre enn å begynne å grave.

 

Jeg bruker en en time på å grave meg inn under taket og frem til inngangsdøren.  Det tar veldig på ryggen å stå på kne inn under taket og grave, sneen er mer enn to meter dyp.  Det går alt for sakte fremover, og jeg kommer til å være her i minst et par timer til. Jeg trenger en annen løsning.

Et stykke bortenfor ligger det en liten bu.  Jeg går dit og det viser seg å være en “sikringsbu”.  Det vil si, et sted å overnatte om man ikke kan overnatte på selve Holmavasshytta.  Den er ikke engang låst (med DNT-nøkkelen).  O lykke!

Sikringsbua er spartansk utstyrt, men den har ovn, senger og gass.  Så selv om det er ganske mange kuldegrader der inne så er det veldig deilig å sette seg ned, fyre i ovnen og bytte ut skisko med ullsokker.  Jeg har med teposer og sukker så efter en stund føles ikke livet så ille.

Jeg har egentlig ikke gått så mye på ski i vinter.  Noen turer i Nordmarka og noen turer på hytta, det er alt.  For, når sant skal sies så foretrekker jeg å gå til fots.

Kanskje er det fordi jeg så lett tenker på ulykker og “hva hvis”-greier.  Listen over ting som kan gå galt er lang, fra kladder til brukket kraveben (eftersom jeg har opplevd det, på ski, er sannsynligheten 1).  Og om uhellet er ute så rammer konsekvensene mye hardere.  Legg til regulerte vann med åpne råker, isfall og ras så fremstår det å gå om sommeren som a walk in the park.

En helg i begynnelsen av februar tok jeg toget til Gol og gikk på ski på Golsfjellet.  Kamben tilbyr henting på stasjonen og fint skiterreng så da kan det ikke bli bedre.  Bortsett fra at det ikke skal regne på Golsfjellet i februar.  Jeg hadde ikke med rød, så det ble noen tunge dager med bak-glatte ski.

Faktisk: På ski er eneste stedet jeg har tro på blå heller enn røde løsninger.  Jeg må virkelig sette meg inn i hva som har skjedd innenfor smørefri ski de siste to tiårene.  De jeg hadde i, øh, 1995 eller deromkring, de fungerte men hadde veldig dårlig gli.

Maten på Kamben er som overalt ellers.  Men de steker vafler on demand når man kommer fra tur.  Med seterrømme og syltetøy som er godt over gjennomsnittet.  Jeg tok også en tur efter middag hver kveld, og da var betjeningen på pletten med Aas og Linje.  Ekte bayer, ikke den for tiden allstedsnærværende IPA.  Undergjæret øl er bedre enn overgjæret, selv om undergjøret er vanskeligere få til.  Om jeg har forstått det rett.

IKKE FERDIG!