Livet som det er her

To stoler og én porter

Hva man savner når det hele er over er vanskelig å si på forhånd.  Når tidens slør tar bort alle detaljene da husker man bare de store tingene.  Men det hele er ikke større enn summen av delene.  Hva som står igjen til slutt er umulig å si.

Men min stol på Stolen, med en stol også på veggen og en porter på bordet, den kommer jeg ikke til å glemme.

Lunch på Mathallen

Chips in the making

Jeg var naturligvis redd at alene-livet her i Oslo skulle bli kjedelig.  At den yre gleden over å være Herre i eget liv skulle forvandles til endeløse vandringer i ensomhet.  Jeg ville ikke vært den første: Det var i den Tid, jeg gik omkring og sulted in Kristiania, denne funderlige By, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den.  Slik har det ikke gått, og det er ikke bare fordi jeg har nok å spise.
Sitatet fant jeg forresten i utgaven fra 1890.  Bokhylla fra Nasjonalbiblioteket er rett og slett fantastisk!

Alle jeg snakker med har hørt om Mathallen.  Mange har vært der.  Ett av målene er å få (mer) fokus på norsk mat.  Det har bare vært delvis vellykket.  Her er fransk, tysk, italiensk (naturligvis!) og spansk.  Men også norsk.  Det er tre ting verdt å si om Mathallen.

I helgene er det rett og slett stappfullt.   Håper alle som trenger seg sammen også legger igjen penger, ikke bare bruker stedet som en severdighet.  Det vil sikkert bli en konsolidering, og de utsalgene uten en klar profil vil nok byttes ut med mer vellykkede konsepter.  Ryktene forteller forresten at norges lengste bar(disk) er etablert i kjelleren, men der har jeg ikke vært enda.

Å se mat i fokus gir glede.  Så vidt jeg kan erindre så lages absolutt all maten i full åpenhet.  Den norske tradisjonen er jo at maten bæres inn.  Her kan man få alt fra rømmegrøt til sashimi, og nytelsen starter mens man ser at det lages i stand.  Lyset i Mathallen er ikke “koselig” (det vil si dunkelt, med stearinlys) men heller hvitt og sterkt.  Maten skal synes.

Til slutt så bør man sette stor pris på at det er mulig å få et glass vin eller to mens man spiser.  Det er ikke så åpenbart som man skulle tro.  Det er utvist velvilje på alle plan, for her kan man faktisk spise sin lunch, og drikke vin til, midt i folkevrimmelen.  Det er altså mulig for et barn å se et glass med vin i.  La oss håpe fanatikerne holder seg i sine lokaler i tobakkskaderådet og ikke skifter beite til sjenkekontrollen.

Bildet er dårlig men pinnekjøttet var fantastisk; kjøpt på Mathallen, naturligvis

I tillegg til Mathallen så fylles dagene med gamle og nye venner, og Marianne.  Det er veldig lenge siden jeg har bodd i nærheten av henne og jeg gjør mitt beste for å skjemme henne bort.  I dag har jeg skrudd opp lamper i taket i kontorene til Dyrevernalliansen.

Det skjer ikke hver eneste dag, men nesten, at jeg er innom FotoVideo for å prøve å bestemme om jeg fortjener en Nikon D-600, en Fujifilm X-100, X-1Pro eller X-E1.  Jeg slutter ikke å forundre meg over at på X-100, når man setter f/2 da er “håntakene” på blenderringen plassert slik at jeg ikke får tak i dem uten å vri hånden nesten av ledd.  Er det et triks her?  Efter å ha fundert på dét en stund studerer jeg søkeren på X-E1 og funderer på om jeg vil kunne leve med den.

D-600 er bare litt større enn min D-80, men kanskje er D-7000 svaret; den er mindre selv om den er nyere og bedre på alle måter.  Nikon eller Fujifilm: tradisjon og velkjente løsninger eller andre og utfordrende tanker.

Lykke på ‘Løkka, søndag formiddag

I dag har det blitt klart at Livia og jeg ikke kan gjenta suksessen fra i fjor.  Rye barnehage er stappfull og det er ingen løsning i sikte.  Da må jeg finne et alternativ.  Akkurat nå, langt hjemmefra og med lengsel efter Hustruen, Toscana og Tyggve er ikke enda en måned i eksil noe jeg lengter efter.  Men Livia vil nok takke meg når hun blir større så da så.

Heller ikke i Bud er det en ledig plass i barnehagen.  Men det er det visstnok inne i Elnesvågen.  Jeg skal finne ut om det er mulig å “pendle” dit inn.

Det er ganske mange år siden jeg sluttet å drikke kaffe om eftermiddagen og kvelden.  Et øyeblikks svakhet i femtiden og derfor sitter jeg i stuen klokken fire om natten isteden for å sove søtt i sengen.  Som vanlig når jeg har dummet meg ut så sovner jeg som forventet, men våkner igjen senere.  Hva i all verden kan en mann gjøre midt på natten annet enn å blogge?

I eftermiddag kommer Hustruen og Livia på besøk!

Farverik dame!

Livet går sin gang, venner prioriterer som de må, og i Oslo er det kaldt og rått.  Denne helgen har jeg én avtale om lunch i Mathallen, én til middag og én til å flanere på Carl Johan søndag formiddag.  Likevel tynger det grå været meg mer enn jeg hadde trodd.  Jeg føler meg faktisk farveløs.  Hva er da bedre enn å konstatere at Hustruen, hun er absolutt ikke farveløs.

Mann i frakk; Foto: Arne Helme

Dagens mann i frakk, på Utstikker B

Nå som jeg bor alene har jeg tid til på fundere på slikt som forsvinner i hverdagen.  Om man starter med noe så ambisiøst som at det hele er summen av detaljene, og man har tid til å tenke over det, da fremstår detaljene viktige.  For eksempel kan man spørre slik: Femten år skiller de to bildene av en fyr i en grå vinterfrakk.  Frakken er den samme, skjerfet er det samme, men er det samme mann?  Hva har han som spiser reker på kaien i Ålesund i 1998 med dagens gråhårede, middelaldrende mann på Utstikker B i Oslo å gjøre?

Teknisk sett er saken enkel; det er ikke mange to meter lange menn som går rundt i en skreddersydd, grå frakk.  Men når jeg ser på rekespiseren, hvordan skal jeg vite hvem jeg ser på?  Rekespiseren føler han er forsker, han tror at lykken er å finne i å arbeide som professor, å være en intellektuell, røyke store sigarer og spise kake på Kaffebønna.  Fremtiden er lys og det er lite tvil å spore.  Han på Utsikker B, derimot, har andre preferanser på alle viktige felter i tilværelsen.  Er det da samme person?

Rekespiseren har tro på argumentets kraft, på det akademiske kollegium, at forskningens verdi verdsettes både av samfunet og av universitetets ledelse.  Det er ingen overdrivelser å si at han på Utstikker B i det store og hele ikke deler et slikt verdisyn.

Nede på Utstikker B er mannen forbløffet over hva han synes å være verdt i andres øyne.  Rekespiseren tok nok sine talenter for gitt.  Hva vet jeg?–rekespiseren er borte og kan ikke svare for seg.  Å si han er død er nok for sterkt, men borte, det er han.  Det er neppe noen som sørger.

Er sjelens jordiske hylster så viktig at vi sier mannen på Utstikker B er den samme som rekespiseren, selv om sjelen er en annen?  Nei, det kan ingen mene!

En vakker kvinne, i den blå timen

Det blå timen, den som i Tromsø utgjør hele dagen på denne tiden av året, den foldet seg ut i full blomst mens jeg ser på at det tenkes på mat.  Et glass hvit glir ned.  Det blir fine tanker av slikt.  Og god mat!  Takk til Vibeke som tok seg tid til å sitte ned og lot meg få ta bilde av henne.  Finnes det noe vakrere enn en vakker kvinne?  Jeg blir på godt humør av å se på vakre kvinner.

Mens Vibeke på mine vegne tenker på mat så tenker jeg på at jeg bor alene.  For første gang i mitt voksne liv.  I fjor bodde jeg også alene, men jeg rakk å kjøre 11.000 km med motorsykkel på seks uker.  Slikt blir det ikke så mye tenking av.  Nå er det anderledes.  En middelaldrende mann som aldri har bodd alene, han har ganske mye å fundere over; cogito ergo sum for å sitere en som tenkte mye (!) mer enn meg.

Én ting jeg har hatt tid til å fundere over, det er hvem han var, rekespiseren i Ålesund.  Jeg undrer meg over at jeg ikke har spurt efter ham tidligere.  Det har hverken vært tid eller rom. Jeg trenger litt ro.  Selv om jeg i hverdagen der hjemme i teorien har all tiden jeg ønsker, så er jeg nok litt treg av meg.  Det er noe av det viktigste jeg har lært her på ‘Løkka; jeg må ha mer tid enn jeg trodde for å falle til ro.  Jeg har lært noe viktig om meg selv de ukene jeg har vært her; mer om det en annen gang.

Der nede på Utstikker B funderer en mann i grå vinterfrakk på hvem han er.  Et resultat av å ha tid og krefter til å dvele ved detaljene.  Det som trenges er en metode, og her er et forslag: Finnes det noen annen måte å finne ut hvem man er enn å se seg i speilet?  Jeg ser en middelaldrende mann i grå vinterfrakk.  Til forveksling lik rekespiseren.  Her kommer Vibeke inn: I tillegg til å være vakker er hun et speil.  Hun er en venn, og venner av verdi er ikke folk som låner deg en hammer når du trenger det.  Venner av verdi er kvinner og menn som i tillegg til å låne deg en hammer lar deg bruke dem som speil.  Et speil hvor du kan se deg selv.

Vi speiler oss i hverandre, Pål og jeg

Jo nærmere man kommer en annen, jo bedre ser man hvem det er.  Men jo klarere seg man også seg selv.  Verdien av venner ligger i å kunne snakke med dem.  Fortell en venn om Livet, om lengsel og frykt, og se i speilet hvordan problemene dine ser ut.  Hvorfor er det godt å snakke om ting med venner?  Fordi det du kan se, det er lettere å håndtere.

Du kan stå nære eller langt fra et speil, og speilet kan være godt eller dårlig.  Jeg har venner som efter mange år står veldig nære men som jeg ikke føler gir meg noe godt speil å se i.  Så har jeg de som jeg er overbevist om er gode speil men som står for langt unna; jeg ser de speiler men ser ikke detaljene.

Alle vennene mine er forskjellige.  Noen er nye venner mens andre er gamle venner.  Noen speil kjenner jeg veldig godt, andre speil må jeg studere nøye før jeg forstår at den forvrengte figuren jeg ser må være meg selv.  Noen speil står jeg helt inntil, andre må jeg nøye meg å studere på avstand.  Lykkelig er den som har flere speil man kan forstå seg selv i.
Hva gjør de som ikke har venner å speile seg i?  Hvordan blir de kjent med seg selv?

Begge de to mennene i den grå frakken bruker den samme Hustruen som sitt største speil.  De står begge helt inntil speilet og studerer det de ser der.

Som mannen har endret seg så har også Hustruen gjort det.  Livet leves og ingenting består.  Tenk om rekespiseren og fyren på Utstikker B faktisk var samme person.  Speilet som Hustruen er vil vise noe annet nå 15 år senere.  Så selv om rekespiseren likte det han så i speilet dengang er det ikke sikkert at han ville ha likt det han hadde sett i dag.

Vennene endrer seg også.  Det er fantastisk å speile seg i flere speil samtidig og forundres over at det man ser er forskjellig i alle sammen.  I tillegg så endrer speilene seg sakte fordi de også lever, og man ser stadig nye fasetter av seg selv.  På samme måte er det en egen tilfredsstillelse å høre på venner som forteller om livet sitt og vite at man selv speiler.  Det Gode Liv er å speile seg mens man selv er speil.

Trenger ektefolk venner; de har jo hverandre?  Ja, det tror jeg.  Om ekteskapet går dårlig er det en nødvendighet.  Om ekteskapet går bra da trenger man en venn helt enkelt fordi man føler seg mer robust med en venn ombord.  Ekteskapet utgjør en svært stor del av livet (mitt) og store ting må man kunne snakke om.  Når alt føles vel og bra, da er det viktig å se seg selv i speilet og få bekreftet at man ikke lever i en illusjon.  Kan det tenkes noe verre enn å være stygg på håret når du ikke har et speil og du er den eneste som ikke ser det?  Kan det tenkes at historiene vi hører om kvinner som efterlater sjokkerte menn skyldes at mennene ikke hadde noe speil å se i?  De hadde sølt saus på skjorten men kunne ikke se det.

Pål demonstrerer en hengetiss

En parentes: Er det tilfelle at menn har færre speil enn kvinner?  Er det virkelig slik at selv om menn kanskje har nok venner og bekjentskaper har han i sin alminnelighet færre (eller ingen) som står så nære at de også kan fungere som speil?

Hustru-speilet mitt kan jeg stille meg helt inntil.  Det er ikke mye som unngår min oppmerksomhet når jeg står så nære som jeg kan gjøre med henne.  Men det er ikke rimelig å tro at jeg kan holde opp mitt forholdet til Hustruen i Hustruens speil å forvente å se noe nyttig.  Om jeg går rundt med saus i skjegget har hun nok fortalt meg det mange ganger.  Derfor må jeg speile meg andre steder for å se det.  Eller med andre ord: Vi som er gift er mer avhengig av speil enn andre rett og slett fordi vi har mer å miste.

Jeg har kjent Pål siden august 1985.  En mannsalder og vel så det.  Vibeke serverer og vi spiser.  Pål funderer også på ting og jeg kjenner hvordan han bruker meg som speil.  Han ser på seg selv i speilet og jeg tror han funderer på hvorfor det han ser er noe annet enn han hadde forventet.
Lykke til Pål–vær modig og gjør det rette!

Fordi vi har så lang historie sammen har vi mer enn én gang drukket alt for mye øl og Gammel Dansk sammen.  Jeg får gode minner men Pål advarer.  Med god grunn.  Gammel Dansk smaker rottegift.  Pål demonstrerer med en hengetiss hvor lite entusiasme man føler når man oppdager at et minne fra “gode gamle dager” bør forbli et minne.

Er det slik det er å bli gammel?

Jeg leser alt for lite.  I forrige utgave av TLS finner jeg følgende:

Literature is about life—so literary critics have to know about everything—or at least pretend to.  This is why writing criticism can seem to be difficult.  Is anything irrelevant to the study of Shakespeare?  Elizabethan printing practices, handwriting and medicine are all pertinent; so are humanism, King James, and attitudes to wards women.  This still leaves heraldry, the rise of middle class, and Shakespeare in China,  Then there is the fine-grained appreciation of literary detail, what “close reading” takes care of: This snatch of dialogue, that witty enjambment.  And criticism, as well as being learned and sensitive, is required ot be significant, too: about things that matter, to us, now.  Is it surprising that literary critics’ libraries (a bit of this, a bit of that) typically betray a certain intellectual disarray?  (Jack of all trades, master of none.)  But it is literature’s fault.  If it didn’t with just about everything there wouldn’t be a problem.

Eller, dersom vi skal tro TLS, så har jeg to måter å lære om Livet: Leve det eller lese mer.  For tiden er jeg innestengt i en jobb.  Da gjenstår vel bare lesingen vil jeg tro.

Orginalen

Foto av meg som holder et foto av et maleri basert på et fotografi jeg har tatt.

De interessante tingene, de som gjør oss til mennesker, de er naturligvis de samme for alle.  Fødsel og død—vår egen og andres—kjærlighet og sex, selvbekreftelse og alt det der.  Kan man vite noe om kjærlighet uten å ha opplev den?  Har jeg vanskelig for å tro.  Kan man onanere seg frem til innsikt i hvordan det er å elske med den man, vel, elsker?  Neppe.  I det minste vet jeg at jeg aldri ville kunne fundere meg frem til hvordan jeg har det med min elskede; om det skyldes dårlig fantasi eller at hun er så fantastisk er ikke lett for meg å si.  Kan man forstå hvordan det er å kjøre motorsykkel i Toscana ved å pendle i bil på E18 inn til Oslo?

Snudd på hodet: Eftersom Gud ikke finnes har vi et moralsk ansvar til å få mest mulig utav livet—men hvordan gjør vi nå det?  Det må være ved å bruke viljekraften vi har utviklet (ikke tildelt) til å bruke de fattige talentene vi måte ha best mulig.  Alt balansert opp mot forpliktelsene ovenfor andre, Et Cetera, Et Cetera.

Jeg som drømmer om å skrive, men som efter å ha lest Den Lukkede Bok forstår så alt for godt at jeg bør holde meg til “identity management”, jeg er likevel opptatt av impulser som drivstoff til fortellinger fra og om livet.  Vi er tilbake til de to måtene: Enten leser man om livets realiteter, eller så lever man dem.  Men alt blir en vane.  Det som var sterkt, det blir hverdag og usynlig.

Livet er ikke bare jakten på stadig sterkere inntrykk; den som vil vite hvordan dét er kan jo lese noe av det Hunter S. Thompson har skrevet.  Men sterke inntrykk er likevel nødvendig.  Kanskje er det nettopp fordi jeg ikke har tilstrekkelig talent at jeg ikke kan koke suppe på en spiker.  Da må man øve, øve, øve.  Kanskje er det mulig å lære seg å skrive ved å skrive?  Man kan jo i det minste håpe.  En forutsetning for all trening er motivasjon.

Uansett – jeg jobber kanskje ikke best under press, men jeg jobber mest under press.  Siden ingen presser meg til å skrive må jeg forsøke å presse meg selv.  Og det presset, det heter motivasjon.  Problemet med motivasjon og inspirasjon, i det minste for meg, er at når jeg ikke i fyr og flamme, da har jeg heller ikke motivasjon til å lete efter den motivasjonen jeg trenger.  Og uten motivasjon, ingen inspirasjon.  Uten inspirasjon, ingen tekst.  Så enkelt og så vanskelig er det.

For tiden skylder jeg  naturligvis det kjedelige single-livet jeg lever her i Osloensis.  En lang liste med idéer ferdig nortert i Evernote blir ikke utviklet og det ergrer meg.  Jeg som liker å skrive, hvorfor greier jeg ikke å legge forholdene til rette slik at jeg kan gjøre det?  Det er drepen på alle gode sirkler å vite at man selv tydeligvis er sin største fiende.  Og dét selv om jeg bor på hippe Grünerløkka; stedet med alle de hippe stedene.

Men noen ganger får man impulser helt gratis.  I 2008 leste en person jeg aldri hadde hørt om en Ride Report jeg hadde skrevet.  Han ble så inspirert av ett av bildene i rapporten at han følte han måtte lage et maleri.  Tenk, noe som er så enkelt å fotografere en spisesal har inspirert en helt fremmed.  Å gi inspirasjon, det må være den største gave.  Å skape noe annet enn det man selv skaper.  Å gi glede bare ved å være til.  Å gjøre at noe vokser i andre, bare ved å være seg selv og gjøre det som må gjøres.  OK, det der ble litt vel pompøst.

Senere har denne ukjente personen sendt meg orginalen (av orginalen).  En dag jeg har tid skal jeg forskjønne kontoret mitt med å henge opp orginalen (fotografiet) på veggen ved siden av orginalen (maleriet).  Det føles ganske sterkt å stå med et maleri i hånden og se på mitt foto som det er basert på.  Jeg studerer fotografiet, men kan ikke “se” hva det er som skiller det fra alle de andre.  Hva er det akkurat med dette?  Kan jeg ta flere slike?  Kan jeg skrive noe som har i seg det dette bildet har?

I går fikk jeg en epost fra (en annen) ukjent person.  Han, eller kanskje er det en kvinne, skriver følgende:

Hello Tagesk,
First let me say how much your ride reports mean to me. Your thoughts on what it means to live as opposed to slowly dying truly resonate within me. Currently I am writing a history of a small city here in the US. It is a very young city in Tuscan terms, but for America it is old, since it was first settled in about 1661. My book must be scholarly but must be written to capture the interest of, and bring pleasure to, general readers, not just academics. As you may guess, the writing is frequently quite difficult. What makes the dark days bearable, when I can’t seem to put ten words together properly, is that I can take a small vacation and go to Tuscany and visit Tagesk and his lovely wife and see what they are doing. That is like coffee to me. I am planning to write you a letter, which I hope will be a letter and not a “letter”, although I fear I will have to send it by email. It will not come soon, because I am still thinking it through.

I was very happy to read that your health has improved and I look forward to many more opportunities to read your reports. All the best, and happy riding!

For å forstå hvorfor han/hun skriver “letter” må man vite rapportene handler om MC-turer. Når jeg er ute med Tryggve er det ikke lett å servere meg kaffe jeg setter pris på. Det meste jeg får foran meg omtales som “kaffe”. Det som i Norge ofte aksepteres som lunch, nemlig mat kjøpt på en bensinstasjon, det omlates som “lunch”, og så videre. Tagesk er signaturen jeg bruker på ADVrider.com.

Tenk på sex!

Uansett hvor flott det er å motta noe slkt så gir det “bare” inspirasjon.  Jeg vet ikke hva han (eller hun) leste som utløste behovet for å skerive til meg.  Jeg kan ikke se noen måte jeg kan lære noe her.  Et virtuelt Coitus Interruptus: Veldig deilig men det fører ikke til noe.

Uansett, det er vanskelig å tenke seg en bedre start på dagen enn en slik epost.  Nuvel – det er mange måter å starte dagen på som er bedre enn å lese epost.  Men gitt at man bor alene i en leilighet i Oslo og starter dagen foran en edb-maskin, da er en epost som dette ikke mindre enn fantastisk.  Jeg har sikkert minst like lett for å ta til meg ros som alle andre.

Neste tanke er naturligvis om jeg selv skriver så mange ros-eposter som jeg burde.  Når jeg kjenner hvor herlig det er å få en, da bør det gi all den motivasjon som er nødvendig for selv å sende slike.  Riktignok, efter sommerens mekaniske problemer og den fantastiske service jeg fikk av BMW-forhandlerene i Trondheim og Ålesund så skrev jeg et brev (ikke et “brev”) til BMW Norge og fortale at bedre forhandlere skal man lete lenge efter.  Derfor har jeg ikke helsvart samvittighet på det feltet.  Men jeg lover å bli bedre!
For å kompensere har jeg i dette øyeblikket donert penger til Wikipedia.  Selv om jeg som forfatter av store deler av en ikke-triviell side allerede har ydt mitt bidrag.

I tillegg til å lese om livet eller delta i det selv, så finnes det utvilsomt en tredje vei: Snakke om det.  I forrige uke hadde jeg gleden av å snakke om vanskelige ting en hel kveld.  En venn er midt i en turbulent periode.  Mye er i bevegelse og viktige veivalg må tas.  Å late som ingenting er ikke mulig.  Nest efter å oppleve livet, og foran å lese om det, kommer nok det å høre om det fra en som står midt oppi det.  En fantastisk kveld!
Står ikke jeg midt i livet da?  Joda, men mitt er uten bølger for tiden.  For better or worse.

Nye briller

Men når kaffen jeg gav meg selv i belønning for rosen mottatt i epsot er drukket opp, da funderer jeg igjen på hvorfor jeg ikke skriver mer.  Tror ikke svaret er mer kaffe, men det er det eneste som er nærliggende.  Det føles riktig å si at jeg trenger litt ro for å skrive.  En halvtime klemt inn mellom andre aktiviteter fungerer ikke for meg.  Jeg burde spise middag litt tidligere, for de timene derefter er ofte de mest produktive.  Men middag før åtte, dét ikke lett å se for seg.  Er ikke en del av italia-pakken nettopp middag klokken åtte?  Synd for meg at jeg ikke med troverdighet kan si Jeg sier opp jobben og flytter til Toscana.  Men her i Oslo er det altså enda vanskeligere.  Selv om jeg har mer enn nok tid til rådighet.  Kanskje hjelper det å gå en søndagstur i solskinnet.

Jeg har ikke vært i Drøbak siden 1980 eller deromkring.  Da jeg vokste opp var Drøbak et stort sted det var litt stas å dra til.  De hadde til og med vinmonopol.  I de dager riktignok et ekte vinmonopol, det vil si ett som ikke solgte brennevin.  Det var veldig hyggelig av TJS å ta meg med dit i går.  Kaldt i luften, men fin sol.  Før vi kjørte avgårde fra Oslo—eller riktigere, før TJS med sin vanlige storsinnethet tok meg med i bilen sin—så drakk vi kaffe på Café Vespa.  Der oppdaget jeg at når han sitter litt anspent for å bli fotografert, om man da sier høyt Tenk på sex, da ruger latteren gjennom lokalet.

Ellers er vi jo begge blitt middelaldrende menn.  Da trenger man lesebriller.  På torget solgte de tre par for femti kroner.  Er man middelaldrende så er man det, og da kan man ha briller som passer til alderen.  Hvilket minner meg om følgende: Hvordan kan man bli femti år uten å få en eneste gave samtidig som man feirer seg selv med å invitere venner?  Hvordan si Jeg har absolutt alt jeg trenger på en slik måte at det blir mottatt ikke som en floskel, men som en bønn?

Alene i min grønne sofa

At jeg synes synd på meg selv her i Oslo er ikke et mål på hvordan omgivelsene er.  Som det skulle fremgå så tilbringer jeg søndagen lekkert dandert på en saueskinnsfell i min grønne sofa.  Alene riktignok, men med de nye brillene.  Hvordan man tar slike bilder uten en ML-L3 til 12€ er mer enn jeg forstår.

Forresten er en venn avbildet i gårdagens DN; nummer fem fra venstre.